Skip to content

Ida Olesdatter Barland om prosjekter, residens og tillit

Kunstneren Ida Olesdatter Barland vant Skien kommunes kunstnerstipend, og arbeider nå på Verksted 1400° og Spriten Kunsthall. I et stort arbeid tar hun for seg temaet det nakne baderommet og åpenhet. Gulsetjenta holder på med flere spennende prosjekter. Det å ha tillit til seg selv, kollegaer og kulturmiljøet er noe av det aller viktigste for henne. 

Tekst/foto: Ingrid Borchgrevink Lund  

 I 2021 ble Ida Olesdatter Barland vinner av Skien kommunes kunstnerstipend med opphold i Skien 2022. Hun fikk en leilighet i Snipetorp og tilgang til studio på Spriten Kunsthall. Kunstneren kom til Skien i februar, og arbeider der frem til februar 2023. Ida hadde vært klar over stipendet i en lang stund, og bestemte seg for å søke på dette etter tunge år med pandemi – som også gjorde det vanskelig å sette av tid til arbeider. Det var da hun vant stipendet at ideene begynte å komme.  

-Det er en unik mulighet å få dette stipendet og alt det innebærer, forteller hun. 

Et åpent baderom  

Prosjektet hun arbeider på nå, i verksted 1400° i Porsgrunn, skal fylle Spriten neste år – og det er nettopp selve lokasjonen, Spriten i Skien, som har inspirert henne mest i dette prosjektet. Alle de særegne rommene, estetikken og akustikken har hatt betydning. Ida jobber ofte med funksjonelle objekter fra hjemmet, der hun fjerner selve funksjonen. I prosjektet er det baderommet som står for tur, og hun leker med flere skulpturelle instrumenter som finnes på badet.   

– Utgangspunktet for prosjektet er badet, – det keramiske rommet. Badet er leire, funksjonelle objekter, installasjon og skulptur, og det er et rom for symbolikk og tematikk rundt menneske, kvinne, liv, kropp, estetikk og emosjon. I Grenland er i tillegg badet Porsgrunn Porselensfabrikk. Følelsen av «hjem» når en ser PP-klosettet på bartoalettet i en fremmed by. 

KONSENTRERT: Ida Olesdatter Barland i arbeid på Verkstedet 1400°.   

Kroppen og livet

-Det er i dette rommet jeg tror jeg føler meg mest sårbar og fasadeløs, nærmest kjernen på et vis. Kroppen og livet i sin kompleksitet og i alle dets kontraster er sterkt til stede her.   

Ida tar utgangspunkt i ulike gjenstander, og setter sjeldent rammer eller begrensninger for hva det ferdige resultatet skal bli. Hun ønsker at folk skal skape sin egen mening rundt objektene, og at det kan åpne opp for samtaler.  

Samarbeid med 1400° 

Ettersom det ikke er lagt opp til å jobbe med leire på Spriten, tok Ida tidlig initiativ for å se på muligheten om å inngå samarbeid med verksted 1400° for å jobbe med leira på Porsgrunds Porselænsfabrik.  Samarbeid ble det, og Ida arbeider nå i verkstedet 1400°. Hun forteller videre om forskjellen på leira hun har jobbet med tidligere, og leira som finnes på verkstedet.  

-Leira på verkstedet er veldig kort – som vil si at den ikke er like tøyelig som annen leire. Denne leira krever egen (og veldig hemmelige) oppskrift da den skal brennes til 1400° i fabrikken. Det tar litt tid å bli kjent med denne leira og forstå dens egenskaper.  På godt og vondt. Hvis jeg står fast, kan jeg gå inn til naboen (altså til fabrikken) for å få tips. Det er de som jobber der som er ekspertene.

ANTASTISK MULIGHET: – Jeg er så imponert og litt stolt av at Grenland tilbyr dette veldig unike oppholdet, sier Ida Olesdatter Barland. 

Et gruppeprosjekt   

 Å jobbe på verksted 1400° har kunstneren gjort før. I begynnelsen av 2019 ble hun, sammen med tre andre kunstnere, kontaktet for å sette opp en utstilling. Prosjektet utviklet seg, og de fire kunstnerne inviterte med seg fire andre kunstnere. Dette resulterte i at prosjektet 4+4 ble satt i gang. Ida mener at det er viktig og bra at kunstinstitusjonene i Grenland tilbyr nyetablerte kunstnere en plass å utvikle og produsere kunst, og at det er fint å kunne invitere kollegaer hit. Tilliten og rommet for å skape kunst er en kjempestyrke for å tiltrekke kulturaktører innen alle felt, og det er en styrke og et potensiale det er viktig å anerkjenne, og satse videre på, sier hun.

4+4 hadde utstilling i Kunsthall Grenland høsten 2020, og gruppa har blitt en sammensveiset gjeng bestående av forskjellige kunstnere som jobber med ulike typer kunstformer. I tillegg til 4+4 har gruppa også vært med på prosjektet om Nora Gulbrandsen Plass.   

-Innenfor gruppa er det viktig å støtte hverandre og lære av hverandre. Solidaritet er kjernen.

Stor styrke 

Gruppa har i høst blitt hyra inn for å ha samtale med studenter og professorer fra KiO (Kunsthøgskolen i Oslo), som holdes i Spriten. Samtalen baseres på kunstnernes perspektiver og historier om veien etter utdanning, og hvordan jobbe bevist med samarbeid og fellesskap. 

-Det å bygge en gruppe der alle bidrar er en stor styrke, og samholdet det kan gi er med å lette på følelsen man kan møte av ensomhet og meningsløshet. Det tror jeg er viktig for de fleste. Valget om å bli kunstner er modig, man velger et turbulent og ustabilt liv litt på utsiden, og de naturlige møteplassene for kollegaer finnes ikke med mindre man lager dem selv. Ulønna lønningspils for eksempel. 

Størst av alt er tilliten   

 For Ida er det nettopp tillit som veier tungt, når det kommer til kunsterskap, samarbeid og utvikling. Hun mener at veien for å spørre om hjelp, tilbakemelding og gi og ta muligheter, blir mye kortere når tilliten er til stede – og man blir i tillegg en ressurs for hverandre.   

– Gode kollegaer er viktig på enhver arbeidsplass. Ibsen hadde også folk han sparret med. Det kommer til å bli vanskelig noen ganger og tider med mye tvil, og da er det viktig å ha bra folk rundt deg, understreker hun. Men også når det går bra. Og det er mye bra folk.  

Lyst og lov 

Det å prøve mye forskjellig er ikke Ida redd for, og det å møte mennesker som har ekspertise innenfor forskjellige ting og områder, har gjort at alt blir mye mer spennende og gøy for henne. Og lysten er en drivkraft. Ved å arbeide på både Spriten og 1400° har hun fått mulighet til å møte flere ulike kunstnere, som igjen har gitt henne inspirasjon og lyst til å prøve noe nytt og utvikle egenskaper, både i leirearbeidet og i arbeid med andre materialer. 

 TILLIT: Ida leker med elementer på Verkstedet 1400°

Fortune Tellers

Fortune Tellers

Sofia Eliasson 
Hanna Roloff 
Astrid Sleire 
Emily Weiner 
12.11.2022 – 15.01.2023 

Kunsthall Grenland har gleden av å ønske velkommen til åpning av Fortune Tellers, en utstilling med de fire materialbaserte kunstnerne Sofia Eliasson, Hanna Roloff, Astrid Sleire og Emily Weiner. Med utstillingen har vi hatt et ønske om å utforske hvordan vår geologi og historie kan knyttes opp imot ulike kunstneriske praksiser. Et av utstillingens omdreiningspunkt er Grenlandsregionens geologiske mangfold som strekker seg over en milliard år tilbake i tid. Vi er i et område rikt på ulike mineraler som sandstein, skifer og kalkstein, sentrale forutsetninger for bosetting og industrietableringer i flere hundre år. Kalkstein brukes i dag blant annet i produksjon av sement, plast, tannkrem, maling og papir – og har dessuten en helt sentral birolle gjennom kunsthistorien. Trykketeknikker som litografi, med kalkstein som bunnmateriale, monumentale teknikker som freskomaleri som males på̊ våt kalk, gamle greske skulpturer som er hugget i kalkstein, og selvsagt som en ingrediens i porselenet, for å nevne noen. Gjennom millioner av år under rette forhold har smeltet kalkstein gitt oss grønn og rød Porsgrunn-marmor, en ung marmor hvor man finner spor av fossile sjødyr som en gang svømte rundt i tropiske hav. Kalsium er også et grunnstoff som finnes i alt fra skjelettet vårt, til glansede magasinoverflater. Råstoffers evige utvikling og sirkulasjon setter vår egen skjøre historie i et større perspektiv – de forbinder oss til stjernene i galaksen og dyp kosmisk tid. 

Fortune Tellers presenterer helt nye skulpturer, malerier og fotografier som utforsker geologiske forhold og arkeologi, med flere referanser til industri- og kunsthistorie. Sofia Eliasson og Hanna Roloff har vært på ekskursjon til kalkbruddet lokalt i Bjørntvedt, sammen med geolog fra Geoparken UNESCO Gea Norvegica som har base i Porsgrunn. Deres lokale utforskning har innvirket på arbeidet med denne utstillingen, og lokale funn settes i dialog med en større global klimadiskurs. Astrid Sleire har hatt arbeidsopphold ved 1400°, kunsthallens eget samtidskeramikk og porselensverksted, lokalisert i fabrikkbygget til Porsgrunds Porselænsfabrik. Her har nye arbeider vokst frem med impulser fra det industrielle landskapet ved Herøya, Brevik og fra Porsgrunnselvas konstante bevegelse og skiftene overflate, drivende gjennom landskapet utenfor. Emily Weiner trekker kalkforbindelser til Cumberland-fjellene i Nashville, hvor hun ofte plukker opp fossiler og eldgamle rester fra tidligere kulturer i det kalkrike landskapet rundt seg der. Hun er opptatt av materielle koblinger mellom vidtrekkende fenomener slik som historiske greske og romerske byster – tidlige representasjoner for voksende imperier og makt – til moderne design, slik som terrazzoen, som dukket opp for mer enn 500 år siden, men som for øyeblikket igjen topper interiørtrendene.  

Emily Weiner (f. 1981) er opptatt av Carl Gustav Jungs teori om arketyper – sjelelige «urbilder», som i sitt vesen alltid vil forbli ubevisste, men som kan etterspores i symbolsk form, i drømmer, myter, eventyr og sagn. Ifølge Jung går disse ubevisste forestillingene igjen fra generasjon til generasjon, felles for alle mennesker. I sine arbeider blander Weiner ulike symboler fra fortid og nåtid, og kobler visuelle tråder som ulike arketyper og urbilder fra vår felles kulturhistorie. Hun refererer samtidig til kunsthistorien – sett gjennom en feministisk linse. For verkene i utstillingen kombinerer hun oljemalerier med keramikkrammer og leker med ulike materialetterligninger. Weiner har en MFA fra School of Visual Arts in New York City(2011). 

Astrid Sleire (f. 1961) skaper abstrakte skulpturlandskaper i leire. De nye arbeidene er laget på Kunsthall Grenlands verksted 1400°. Formene hun skaper brennes og påføres underglasur og begitning, noe som gir en tørr og ru overflate i møte med mer glaserte flater. De keramiske arbeidene kan sees på som fragmenter med referanser til omgivelser i forandring, noe som forblir uferdig eller er under utvikling. Formene kan gi assosiasjoner til rester av eller deler av arkitektur og natur. Sleire har hovedfag i keramikk fra Statens Høgskole for Kunsthåndverk og Design i Bergen (1988). Hun er Førsteamanuensis i keramikk og leire ved Kunstakademiet – Institutt for samtidskunst, ved KMD i Bergen. 

Sofia Eliasson (f. 1981) jobber med det hun kaller fossiler fra samtiden, at geologi også handler om nåtid og hvordan vi i det daglige setter uforanderlige spor i landskapet. Eliasson samler gjerne inn ting hun finner, kasserte gjenstander og spor fra vår hverdag og fikserer dem i avstøpninger og trykk. I utstillingen viser hun en serie skulpturer med abstrakte kartutsnitt fra det 350 km lange gruvesystemet under Brevik gravert i kleberstein. De graverte steinene er også støpeformer for avstøpninger i gjenvunnet tinn. Den sjeldne orkideen flueblomst som finnes ved Bjørntvedt kalkbrudd i Porsgrunn har blitt gjenstand for digital mutasjon. Orkideen er formet av kunstig intelligens, 3d-modellert og støpt i relieffer av kalkbasert syntetisk gips. Eliasson har en MA fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen (2017). 

Hanna Roloff (f. 1985) viser en serie collager med tittelen Fortune Teller. Verket relaterer seg formalt og tematisk til den brettede papirspåen, et spill for barn til å spå sin fremtid med, men i Roloff sitt verk er det jordens fremtidige ressurser som står på spill. Abstraherte fotografier viser kalkstein i ulike faser, fra korallrev i det Indiske hav, til kalksteinsbruddet i Porsgrunn. I arbeidet er hun særlig opptatt av spørsmål knyttet til bruken av naturressurser, og tanker rundt en fremtid som går mot et varmere og mer tropisk klima. Roloff er utdannet ved avdeling medium- og materialbasert kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo (2017). 

Utstillingen er kuratert av den bergensbaserte kuratoren Randi Grov Berger, som til daglig leder visningsrommet Entrée.  

Utstillingen er støttet av Kulturrådet, KIN Kunstnersentrene i Norge og BVF Billedkunstnernes Vederlags Fond. 

Nytt kunstnerisk råd

Kunsthall Grenland er stolte over å presentere nytt kunsternisk råd, bestående av Sisse Lee og Martin Woll Godal.

Vårt Kunstneriske råd er et rådgivende organ som legger program og fyller hallen og verkstedet i samarbeid med Andreas Rishovd og Catrine Danielsen.

Sisse Lee og Martin Woll Godal skal sitte i to år.

Velkommen til Flanelldrøm /// Ekstra Motstand

Lørdag 5. november inviterer Skeive Motstandsbevegelser og Butch Tribute til danse-installasjon på Kunsthall Grenland. Denne gangen beveger Skeive Motstandsbevegelser seg til Porsgrunn og inn i gallerirommet. Til nå har vi benyttet oss av «klubben» som skeivt møtested. Denne gangen lar vi lar vi de profesjonelle ta seg av dansingen og benytter kunsthallen som sted for utveksling av skeive erfaringer.

Flanelldrøm
-En hyllest til skeiv, kvinnelig maskulinitet!

Flanelldrøm er en kjærlighetshistorie mellom to butcher, dette går på tvers av den normative oppfatningen av at en butch i all hovedsak dater en femme – en feminin lesbisk/skeiv kvinne. Med et originalkomponert soundtrack av Kari-Helene Blystad og Ragnhild Nelvik Bruseth i ryggen får butch-on-butch relasjoner endelig den episke kjærlighetshistorien de fortjener. 

Performancen Flanelldrøm hadde premiere på Kunstbanken i Hamar under SIB Dance Lab i juni 2022, som et to timers strekk der publikum kan komme og gå som de vil.

Flanelldrøm varer fra 18:30-20:30
I etterkant blir det kunstnersamtale og servering!

Forestillingsserien Butch Tribute er et kunstnerisk og politisk arbeid som utforsker hva en butch er og kan være, av og med dansekunstnerne Marte Reithaug Sterud og Ann-Christin Kongsness. Termen butch brukes om maskuline kvinner i det skeive miljøet – en gruppe som ofte blir marginalisert eller usynliggjort. Sterud/Kongsness tar med dette prosjektet for seg av ulike framstillinger av skeiv, kvinnelig maskulinitet for å bidra til å mangfoldiggjøre representasjonen av butcher.

Bio:
Marte Reithaug Sterud og Ann-Christin Kongsness møtes gjennom sin personlige og teoretiske interesse for forholdet mellom dans og kropp, kjønn og performativitet. I juni 2018 arrangerte de Skeiv dansekunst – en samtalerekke (www.skeivdansekunst.no) under Oslo Pride. Her bidro seksten dansekunstnere som aktivt tar stilling til spørsmål rundt kjønnsuttrykk og seksualitet. Forestillingsserien Butch Tribute hadde premiere ved Teater Innlandet under MOVE Dansefestival høsten 2021, denne visningen bestod av tre ulike forestillinger; Flørt, Roser og en tidligere versjon av Flanelldrøm. (www.butchtribute.com)

Kredittliste:
Utøvelse, koreografi, kunstnerisk ansvarlig: Ann-Christin Kongsness, Marte Reithaug Sterud
Musikk: Kari-Helene Blystad, Ragnhild Nelvik Bruseth
Lysdesign: Markus Tarasenko Fadum
Kostymedesign: Alva Brosten, Søm: Alexander Emanuel Waal Hem
Grafisk design: Ylva Greni
Kunstnerisk veiledning: Desiree Bøgh Vaksdal
Støttet av Kulturrådet, Fond for lyd og bilde
Co-produksjon: SIB Dance Lab, Kunsthuset Wrap, RAS i Sandnes
Foto: Ingrid Styrkestad
Film: Maja Wilhite-Hannisdal

Skeive Motstandsbevegelser er et kunstprosjekt initiert av Skiens Kunstforening i samarbeid med kurator Heiki Riipinen og kollektivet ERGI ved Una Mathisen Gjerde. Andre samarbeidspartnere om Flanelldrøm er Kunsthall Grenland, Ælvespeilet og Grenland Friteater.

Fortune Tellers

Fortune Tellers

Sofia Eliasson 
Hanna Roloff 
Astrid Sleire 
Emily Weiner 
12.11.2022 – 15.01.2023 

Kunsthall Grenland har gleden av å ønske velkommen til åpning av Fortune Tellers, en utstilling med de fire materialbaserte kunstnerne Sofia Eliasson, Hanna Roloff, Astrid Sleire og Emily Weiner. Med utstillingen har vi hatt et ønske om å utforske hvordan vår geologi og historie kan knyttes opp imot ulike kunstneriske praksiser. Et av utstillingens omdreiningspunkt er Grenlandsregionens geologiske mangfold som strekker seg over en milliard år tilbake i tid. Vi er i et område rikt på ulike mineraler som sandstein, skifer og kalkstein, sentrale forutsetninger for bosetting og industrietableringer i flere hundre år. Kalkstein brukes i dag blant annet i produksjon av sement, plast, tannkrem, maling og papir – og har dessuten en helt sentral birolle gjennom kunsthistorien. Trykketeknikker som litografi, med kalkstein som bunnmateriale, monumentale teknikker som freskomaleri som males på̊ våt kalk, gamle greske skulpturer som er hugget i kalkstein, og selvsagt som en ingrediens i porselenet, for å nevne noen. Gjennom millioner av år under rette forhold har smeltet kalkstein gitt oss grønn og rød Porsgrunn-marmor, en ung marmor hvor man finner spor av fossile sjødyr som en gang svømte rundt i tropiske hav. Kalsium er også et grunnstoff som finnes i alt fra skjelettet vårt, til glansede magasinoverflater. Råstoffers evige utvikling og sirkulasjon setter vår egen skjøre historie i et større perspektiv – de forbinder oss til stjernene i galaksen og dyp kosmisk tid. 

Fortune Tellers presenterer helt nye skulpturer, malerier og fotografier som utforsker geologiske forhold og arkeologi, med flere referanser til industri- og kunsthistorie. Sofia Eliasson og Hanna Roloff har vært på ekskursjon til kalkbruddet lokalt i Bjørntvedt, sammen med geolog fra Geoparken UNESCO Gea Norvegica som har base i Porsgrunn. Deres lokale utforskning har innvirket på arbeidet med denne utstillingen, og lokale funn settes i dialog med en større global klimadiskurs. Astrid Sleire har hatt arbeidsopphold ved 1400°, kunsthallens eget samtidskeramikk og porselensverksted, lokalisert i fabrikkbygget til Porsgrunds Porselænsfabrik. Her har nye arbeider vokst frem med impulser fra det industrielle landskapet ved Herøya, Brevik og fra Porsgrunnselvas konstante bevegelse og skiftene overflate, drivende gjennom landskapet utenfor. Emily Weiner trekker kalkforbindelser til Cumberland-fjellene i Nashville, hvor hun ofte plukker opp fossiler og eldgamle rester fra tidligere kulturer i det kalkrike landskapet rundt seg der. Hun er opptatt av materielle koblinger mellom vidtrekkende fenomener slik som historiske greske og romerske byster – tidlige representasjoner for voksende imperier og makt – til moderne design, slik som terrazzoen, som dukket opp for mer enn 500 år siden, men som for øyeblikket igjen topper interiørtrendene.  

Emily Weiner (f. 1981) er opptatt av Carl Gustav Jungs teori om arketyper – sjelelige «urbilder», som i sitt vesen alltid vil forbli ubevisste, men som kan etterspores i symbolsk form, i drømmer, myter, eventyr og sagn. Ifølge Jung går disse ubevisste forestillingene igjen fra generasjon til generasjon, felles for alle mennesker. I sine arbeider blander Weiner ulike symboler fra fortid og nåtid, og kobler visuelle tråder som ulike arketyper og urbilder fra vår felles kulturhistorie. Hun refererer samtidig til kunsthistorien – sett gjennom en feministisk linse. For verkene i utstillingen kombinerer hun oljemalerier med keramikkrammer og leker med ulike materialetterligninger. Weiner har en MFA fra School of Visual Arts in New York City(2011). 

Astrid Sleire (f. 1961) skaper abstrakte skulpturlandskaper i leire. De nye arbeidene er laget på Kunsthall Grenlands verksted 1400°. Formene hun skaper brennes og påføres underglasur og begitning, noe som gir en tørr og ru overflate i møte med mer glaserte flater. De keramiske arbeidene kan sees på som fragmenter med referanser til omgivelser i forandring, noe som forblir uferdig eller er under utvikling. Formene kan gi assosiasjoner til rester av eller deler av arkitektur og natur. Sleire har hovedfag i keramikk fra Statens Høgskole for Kunsthåndverk og Design i Bergen (1988). Hun er Førsteamanuensis i keramikk og leire ved Kunstakademiet – Institutt for samtidskunst, ved KMD i Bergen. 

Sofia Eliasson (f. 1981) jobber med det hun kaller fossiler fra samtiden, at geologi også handler om nåtid og hvordan vi i det daglige setter uforanderlige spor i landskapet. Eliasson samler gjerne inn ting hun finner, kasserte gjenstander og spor fra vår hverdag og fikserer dem i avstøpninger og trykk. I utstillingen viser hun en serie skulpturer med abstrakte kartutsnitt fra det 350 km lange gruvesystemet under Brevik gravert i kleberstein. De graverte steinene er også støpeformer for avstøpninger i gjenvunnet tinn. Den sjeldne orkideen flueblomst som finnes ved Bjørntvedt kalkbrudd i Porsgrunn har blitt gjenstand for digital mutasjon. Orkideen er formet av kunstig intelligens, 3d-modellert og støpt i relieffer av kalkbasert syntetisk gips. Eliasson har en MA fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen (2017). 

Hanna Roloff (f. 1985) viser en serie collager med tittelen Fortune Teller. Verket relaterer seg formalt og tematisk til den brettede papirspåen, et spill for barn til å spå sin fremtid med, men i Roloff sitt verk er det jordens fremtidige ressurser som står på spill. Abstraherte fotografier viser kalkstein i ulike faser, fra korallrev i det Indiske hav, til kalksteinsbruddet i Porsgrunn. I arbeidet er hun særlig opptatt av spørsmål knyttet til bruken av naturressurser, og tanker rundt en fremtid som går mot et varmere og mer tropisk klima. Roloff er utdannet ved avdeling medium- og materialbasert kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo (2017). 

Utstillingen er kuratert av den bergensbaserte kuratoren Randi Grov Berger, som til daglig leder visningsrommet Entrée.  

Utstillingen er støttet av Kulturrådet.  

Utopia Tur/Retur

Utstillingen Utopia Tur/Retur av Michael Geertsen er nå å se i Kunsthall Grenland!

Michael Geertsen – formhistorie som materiale og tematikk

Tekst av André Gali til utstillingen Michael Geertsen Utopia Tur/ Retur.

Da den amerikanske kunstneren Mike Bidlo stilte ut på Astrup Fearnley Museet i Oslo i 2002, møtte publikum kjente bilder av Picasso, Pollock og Warhol i utstillingen. Ikoniske verk i kunsthistorien som Les Demoiselles d’Avignon og Marilyn Monroe, til forveksling lik originalene, men malt av Bidlo. I katalogen skrev Gunnar Kvaran, den gang museets direktør: «Forbildene, eller de opprinnelige bildene, er først og fremst et sosio-kulturelt objekt, motiv eller billedmateriale som har oppnådd kunstnerisk og kunsthistorisk verdi.»

Utstillingen, som hadde tittelen Not Picasso, Not Pollock, Not Warhol for å markere at dette ikke var ment å gi seg ut for å være noe annet enn avbildninger, åpnet mine øyne for en måte å tenke kulturen og kunsten på som amerikanske kunstnere i særdeleshet har jobbet med minst siden 1980-tallet, med Warhol som forbilde, og Marcel Duchamp som bestefar. 

Appropriasjonskunst som det ofte kalles, henter sine motiver fra den eksisterende billed- og gjenstandskulturen for å løfte frem og synliggjøre den innflytelsen media, reklame, film, kunst og konsumerkultur har på våre liv, hvor altomfattende det er og hvilke bakenforliggende maktstrukturer som former våre livsbetingelser. 

Bidlos utstilling påviste også at en gjengivelse, eller gjenbruk, av en gjenstand eller et bilde ikke er en nøytral handling – den er både politisk og filosofisk. Prosjektet åpner opp for å reflektere over hvilke prosesser som gjør at noen verk får høy status, kanoniseres i kunsthistorien og blir kunstverk som turister valfarter til, mens andre faller ut og blir glemt. Det er aldri likegyldig hva man løfter frem, og hva som ikke løftes frem. Publikum utfordres også til å revurdere begreper som mimesis, original og kopi. 

Jeg sporer et slektskap her til måten Michael Geertsen bruker keramikk- og designhistoriske forbilder, i dette tilfellet Nora Gulbrandsen, selv om Geertsen ikke begrenser seg til å gjenskape en form eller et motiv så troverdig som mulig. Slektskapet ligger snarere i hvordan den sosio-kulturelle konteksten blir fremhevet gjennom gjentagelsen. 

Geertsen utforsker vår moderne gjenstandskultur med et presist blikk på keramikk- og designhistorien og graver i bruksgjenstandenes formhistorie. Det gjøres med stor kunnskap og følsomhet for store og små sammenhenger mellom brukskeramikk, kultur og historie. 

Keramikkhistorien og kunsthåndverkshistorien er rikholdig og strekker seg langt tilbake i tid med en rekke funksjoner. I de tidligste tider bidro kunnskap knyttet til leire som materiale og beholderen som form til fremveksten av jordbrukskulturer og de første bykulturer oppsto. Leire er også knyttet til de første skriftspråk, og er sånn sett knyttet både til ånd og materie. Samtidig har keramikk og porselen også vært sentralt i fremveksten av det moderne samfunn, innvevd som det er i handel, kolonihistorie, forbrukerkultur, og ikke minst i sanitære forhold og i tilknytning til elektrisitet. 

Den amerikanske kunsthistorikeren Glenn Adamson har i boken «The Invention of Craft» skrevet interessant om hvordan kunsthåndverket har bidratt til utvikling av moderne industri, mens det kulturelt sett ofte tilskrives å tilhøre en førindustriell tid og kultur. Den myten er faktisk med på å opprettholde idéen om det moderne samfunnet som teknologisk nyskapende og fremtidsrettet. 

I sine verk viser Geertsen et skarpt blikk for de mange lag av kultur og historie som kan knyttes til keramikken, og samtidig en evne til å sette disse lagene i spill gjennom det man nesten kunne kalle en keramisk iscenesettelse. Ved å hente frem motiver og modeller fra Nora Gulbrandsen og PorsgrundsPorseleænsfabrikk (PP)setter han vår samtids flombelysning på en historisk situasjon og viser hvor tett sammenvevd med form og materiale den er. Han gir Gulbrandsens former en ny ramme samtidig som han remodellerer og reformulerer Gulbrandsens formspråk. Det som oppstår kobler seg på en rekke historiske, sosiale, økonomiske, mentale og assosiative nettverk. Ved å knytte til seg fabrikkens historie som tema og materialitet, og gjennom sin collageaktige metode, fremhever Geertsen Gulbrandsens historisitet og aktualitet på en gang, og vi blir oppmerksomme på Gulbrandsens, PPs og brukskunstens virkningshistorie i det norske og nordiske samfunnet. 

Sammenstillingen av egne verk og Gulbrandsens åpner for en dialog mellom ulike tider og formforståelser. Begreper som kunstindustri og brukskunst har for lengst fått et historisk sus over seg, og deres betydning for det moderne samfunnet er kanskje ukjent for mange i dag. Sånn sett representerer nesten Nora Gulbrandsens keramikk spor etter en tapt era, slik gamle greske vaser gjør det. 

Da Nora Gulbrandsen (1894-1978) ble ansatt ved fabrikken i 1927, var hun den første formgiver ved Porsgrunds Porselænsfabrik som hadde et eget uttrykk som ikke kun var en gjenskapning av utenlandske former. Hun hadde et rikt og variert uttrykk, men er særlig kjent for de mer geometriske formene. 

Ifølge kunsthistoriker og museumsdirektør Alf Bøe, i boken Nora Gulbrandsen på Porsgrund fra 1994, var navnene Gulbrandsen og Porgrunds Porselænsfabrikk tett sammenvevd i 15 år og representerte en ny epoke for fabrikken både estetisk og økonomisk. Han skriver at Gulbrandsen formet «fabrikkens repertoar, idet de nyskapende modeller alle som en er hennes verk.» Og kritikerne var ifølge Bøe begeistret for Gulbrandsens formspråk som ofte besto av geometriske figurer, stramme former, rene flater og rette linjer: «Nora Gulbrandsens ting virket fullstendig revolusjonerende på publikum og anmeldere. Reaksjonen var overalt positiv». Thor Kielland, som var konservator ved Kunstindustrimuseet og som sammen med Jacob Prytz hadde bidratt til at Gulbrandsen fikk stillingen i Porsgrund, skrev i en anmeldelse at Gulbrandsen hadde «en intuitiv forståelse av det delikate materiale, et for dette vel tilpasset farvesyn, et friskt moderne syn på valg av motiver»

Bøe beskriver Gulbrandsens formspråk slik: 

«Det er en uttrykksform på overgang fra nyklassisisme til en funksjonalisme som i formell henseende er gitt et anstrøk av kubisme, og hvor ellers ingredienser fra østerrikeren Wiener Werkstätte blandes med impulser fra fransk modernisme slik den slo ut på Verdensutstillingen i Paris 1925, og fra Kinas og Japans dekorative kunst.»

Ifølge kunsthistoriker Jorunn Veiteberg, som har skrevet et kapittel om Gulbrandsen i boken Hearts and Pinesfra 2022, så var billedkunsten i Norge i 1920- og 30-årene i liten grad koblet på urbane og moderne retninger som kubisme eller surrealisme slik vi kjenner det fra Europa, men innenfor Nora Gulbrandsens og andre brukskunstneres formspråk fikk også disse retningene et fotfeste i Norge, riktignok ikke i galleriene og museene, men i de borgerlige hjem. Det var brukskunstnere og kunsthåndverkere som var avantgarde i Norge på denne tiden, skriver Veiteberg, mens malerne og billedhuggerne i stor grad var opptatt av landskapsmotiver og virket innenfor en nasjonal kunsttradisjon. 

1920-tallet representerer brukskunsten gjennombrudd i Norge ifølge Bøe, og brukskunstens mantra var som kjent «vakrere hverdagsvarer for folk flest» (selv om «folk flest» nok i første omgang betød borgerskapet). Her ble en stilren og moderne form knyttet til funksjonalitet og effektivitet innført med paralleller i Bauhaus-skolen, og i bakspeilet kan vi se at nordisk design de siste hundre år har stått i et sterkt forhold til dette paradigmet, enten som arvtagere eller som opposisjonelle. Kunsthåndverket i Norge brøt for eksempel tvert med brukskunstens idealer på 1970-tallet, da de orienterte seg mer mot kunstfeltet. Samtidig, som Bøe er inne på, hadde funksjonalismen også forløpere i antikkens formspråk som var preget av symmetri, buer, sirkler, trekanter, og andre geometriske former. 

Når Geertsen med sitt dekonstruktive sinnelag fordyper seg i Gulbrandsens særegne former, bringer han med seg denne delen av rik norsk og nordisk kulturhistorie.

Geertsens prosjekt knytter seg til en spennende tendens vi har sett i keramikken de siste tyve år; at kunstnere bruker fabrikken som utgangspunkt og materiale for kunstneriske prosesser. PP og Kunsthall Grenland har koblet seg veldig direkte på denne tendensen ved å legge til rette for den typen utveksling mellom formhistoriske forbilder og samtidskunstnere som Geertsen er eksempel på. Gjennom å bearbeide fabrikken som kunstnerisk tematikk og materiale oppstår nye forbindelseslinjer mellom kunst, industri, samtid og historie som er med på å bevisstgjøre publikum om fabrikken som «system», ikke minst peker denne kunstmetoden på det faktum at så mange keramikkfabrikker i nyere tid har lagt ned eller flyttet produksjonen til lavkostnadsland. 

Geertsens kunstneriske strategi er å fordype seg i en tematikk og et materiale som kanskje i stor grad blir oversett som materiale for kunstnerisk bearbeidelse. Kunstindustrien er som nevnt et forgangent begrep for mange, brukskunsten også, og dens rolle i de skandinaviske landene er kanskje ukjent for det brede publikum. PP og brukskunsten er koblet til et marked for produkter til hjemmet. Det hverdagslige aspektet og bruksaspektet kan ha bidratt til at andre kvaliteter har blitt oversett. 

Men, som blant annet Susan Sontag og Roland Barthes har vist, så kan man bringe inn et analytisk blikk på en tilsynelatende triviell del av virkeligheten og hale ut nyttig informasjon. Det kunstneren også kan gjøre er å formulere et mulighetsrom for en samtidig, og fremtidig, fortolkning og relasjon. Geertsens språk for dette er de konkrete formene, fargene, mønstrene han henter fra Nora Gulbrandsens repertoar og de sammenstillingene av disse han gjør. 

Litteratur:
Glenn Adamson: The invention of craft, Bloomsbury Academics, 2013
Alf Bøe: Nora Gulbrandsen på Porsgrund, C. Huitfeldt Forlag, 1994
Mike Bidlo: NOT Picasso, NOT Pollock, NOT Warhol, Astrup Fearnley Museet, 2002 (utstillingskatalog)
Jorunn Veiteberg: Nora Gulbrandsen, i Mats Linder, Catrine Danielsen & Andreas Rishovd (red): Hearts and Pines, Spriten forlag og Kunsthall Grenland, 2022
Kari Skoe Fredriksen og Odd Fredrik Heiberg: Nora G. – Nora Gulbrandsens skisser for Porsgrunds Porselænsfabrik, No Comprendo Press/ Kunsthall Grenland, 2015

Utopia tur/ retur – Michael Geertsen

24.09 – 30.10 2022

Kunsthall Grenland har gleden av å presentere en større separatutstilling av Michael Geertsen. Geertsen har gjennom de siste 25 årene vært en av Danmarks mest markante keramikere. Han arbeider i et utvidet keramisk fagfelt, med skulpturer som beveger seg i skjæringspunktet mellom kunst, håndverk og design. Fra han gikk ut fra Danmarks designskole tidlig på 1990 tallet har han hatt en nyskapende og eksperimenterende tilnærming. Dette vises i arbeidene, der keramiske arketyper og tradisjonelle former blir utsatt for stadig ny behandling og eksperimentering. Geertsen har over årene utviklet et eget markant ståsted innen nyminimalismen med forkjærlighet for det monokrome og  fargesterke.

Som keramiker forholder Geertsen seg eksplisitt til den keramiske historien som drivkraft og inspirasjon. Dette viste seg f.eks. i 2014 da han gikk i dialog med produksjonen til den danske keramiske fabrikken Kähler, og produserte  14 større keramiske tablåer. I utstillingen Utopia tur/retur, har Geertsen videreutviklet dialogen med design og industrihistorien til Porsgrunn, Porsgrunds Porselænsfabrik og designer Nora Gulbrandsen i særdeleshet. Geertsen skriver selv følgende om prosjektet og arbeidene: Projektet centrere sig omkring 1920-30´enes fremtidstro som møter samtidens tvivl og usikkerhet i form af dekonstruktion af velkendte objekter. Arbeidene repræsenterer en længsel efter mellemkrigsårenes fremtidstro(Utopia) men vil fremstå som et både smukt og utfordrende billed på civilisationssammenbrud. Jeg vil bruge mit dekonstruktivistiske greb, hvor forskellige forme fra Porsgrunds Porselænsfabrik vil danne utgangspunkt for støbning, gjennomskæring og sammensætning, så nye fortellinger opstår i clashet mellem nyt og gammelt.

Michael Geertsen(f.1966) har gått i lære som pottemaker i Stensved, Dk 1988. Han gikk ut fra Danmarks designskole i 1993. Arbeidene hans er representert på Metropolitan Museum, MAD Museum og Cooper Hewitt Designmuseum, alle New York. Victoria and Albert Museum i London og Designmuseum Danmark i København. Michael Geertsen har siden 2020 hatt flere arbeidsopphold på verksted 1400° i Porsgrunn.

Utstillingen er støttet av Norsk Kulturråd

Kunsthallen holder sommeråpent følgende tider:

Utstillingen Chances Are Great That A Delicacy Of Perception And Essential Truth Are Not Attainable med Rina Eide Løvaasen med Thomas of Norway (NO), Emilie K. Jungersen (DK), Corrado Di Lorenzo (IT), Lucia Fernández- Santoro (AR/FR), Chollada Phinitduang (NO/TH) holder åpent i perioden 10.06 – 31.07 2022
Åpningstider denne perioden:
Tirsdager – Lørdager kl. 12-16
Mandager: Stengt
Søndager: Stengt

NB: Vi holder stengt for publikum lørdag 25.06.

Anmeldelse av AfterGlow i Sverige

Dagens Nyheter i Sverige har skrevet en artikkel om AfterGlow, med tittelen «Fascinerande utbyte av guldåldern i nordisk porslinstillverkning».
Les hele artikkelen her

Scroll To Top