I to tiår har kunstner Lucie Noél Thune skapt utfordrende og poetiske skulpturer som kaster lys over vårt forhold til det kunstige, funne gjenstander, petroleumsbaserte eller voksstøpte, emballering og avfall laget av plast. Dette har blitt Thunes råmaterialer i en kunstproduksjon som umiddelbart fremviser forbløffende visuelle effekter. Thune er i høy grad en miljøbevisst kunstner. Skulpturene hennes legemliggjør på mange vis det tjueførste århundret sine mange utfordringer sett i lys av klimakrisa. Arbeidene hennes innkapsler både en form for «kreative ødeleggelse» men også den destruktive kreativiteten som vi kjenner som en del av global industrialisme og forbrukerisme. Thunes skulpturer viser oss hvordan produktene, biproduktene og avfallet som vi omgir oss med i det daglige, er en manifestasjon av både det vakkere men også det uskjønne. Denne spenningen går som en rød tråd i kunstnerens konsept og gjennomsyrer skulpturene. På den ene siden utfordrer arbeidene hennes oss som betraktere til å erkjenne de syntetiske stoffenes innvirkning på antropocen, på vår egen menneskelige kropp. På den andre siden, fremviser skulpturene i seg selv og gjennom sin komposisjon, en forførende skjønnhet og form. Denne spenningen er ikke tilfeldig. Som produsent viker ikke Thune unna for å skape konfronterende verk, hvis symbolske kraft tvinger betrakteren til å vurdere rollen vi som menneskehet inntar ved å være både skapere og ødeleggere av planeten. 

Lucie Noél Thune skriver selv om sine skulpturer. 

De første skulpturene jeg laget på 2000 tallet, var inspirert av ting jeg fant rundt meg. Gjenstandene var som oftest engangsemballasje, identiske, enten jeg fant dem i Berlin, Paris eller San Fransisco. Denne oppdagelsen skapte tanker i meg om masseproduksjon, konsumkultur og globalisering.

Når jeg arbeider, er transformasjonen fra hverdagsobjekter til endelig skulptur, en svært sakte prosess. Jeg eksperimenterer og arbeider lenge med materialene, før de går fra å være engangsemballasje til en ferdig skulptur.

Mange av arbeide mine er syntetiske, mens andre kan være organiske. Enten jeg jobber med organisk materiale eller syntetisk fossilt materiale, er det deres status som lav, erstattelig, disponibelt og flyktig som interesserer meg. I mitt arbeid prøver jeg å etablere en bevisstgjøring rundt det «anti-edle», der disse ikke har noen verdi i form av penger slik annet materiale som bronse og marmor har. Forståelsen av «antistatus», er ment som en forsterkende effekt av samtidens bruk og kast mentalitet. I kontrast til materialer med høy kvalitet, som porselen, er plasten og engangsemballasjen et symbol på vår samtid og vår higen etter umiddelbar tilfredstillelse.