Michael Geertsen – formhistorie som materiale og tematikk

Tekst av André Gali til utstillingen Michael Geertsen Utopia Tur/ Retur.

Da den amerikanske kunstneren Mike Bidlo stilte ut på Astrup Fearnley Museet i Oslo i 2002, møtte publikum kjente bilder av Picasso, Pollock og Warhol i utstillingen. Ikoniske verk i kunsthistorien som Les Demoiselles d’Avignon og Marilyn Monroe, til forveksling lik originalene, men malt av Bidlo. I katalogen skrev Gunnar Kvaran, den gang museets direktør: «Forbildene, eller de opprinnelige bildene, er først og fremst et sosio-kulturelt objekt, motiv eller billedmateriale som har oppnådd kunstnerisk og kunsthistorisk verdi.»

Utstillingen, som hadde tittelen Not Picasso, Not Pollock, Not Warhol for å markere at dette ikke var ment å gi seg ut for å være noe annet enn avbildninger, åpnet mine øyne for en måte å tenke kulturen og kunsten på som amerikanske kunstnere i særdeleshet har jobbet med minst siden 1980-tallet, med Warhol som forbilde, og Marcel Duchamp som bestefar. 

Appropriasjonskunst som det ofte kalles, henter sine motiver fra den eksisterende billed- og gjenstandskulturen for å løfte frem og synliggjøre den innflytelsen media, reklame, film, kunst og konsumerkultur har på våre liv, hvor altomfattende det er og hvilke bakenforliggende maktstrukturer som former våre livsbetingelser. 

Bidlos utstilling påviste også at en gjengivelse, eller gjenbruk, av en gjenstand eller et bilde ikke er en nøytral handling – den er både politisk og filosofisk. Prosjektet åpner opp for å reflektere over hvilke prosesser som gjør at noen verk får høy status, kanoniseres i kunsthistorien og blir kunstverk som turister valfarter til, mens andre faller ut og blir glemt. Det er aldri likegyldig hva man løfter frem, og hva som ikke løftes frem. Publikum utfordres også til å revurdere begreper som mimesis, original og kopi. 

Jeg sporer et slektskap her til måten Michael Geertsen bruker keramikk- og designhistoriske forbilder, i dette tilfellet Nora Gulbrandsen, selv om Geertsen ikke begrenser seg til å gjenskape en form eller et motiv så troverdig som mulig. Slektskapet ligger snarere i hvordan den sosio-kulturelle konteksten blir fremhevet gjennom gjentagelsen. 

Geertsen utforsker vår moderne gjenstandskultur med et presist blikk på keramikk- og designhistorien og graver i bruksgjenstandenes formhistorie. Det gjøres med stor kunnskap og følsomhet for store og små sammenhenger mellom brukskeramikk, kultur og historie. 

Keramikkhistorien og kunsthåndverkshistorien er rikholdig og strekker seg langt tilbake i tid med en rekke funksjoner. I de tidligste tider bidro kunnskap knyttet til leire som materiale og beholderen som form til fremveksten av jordbrukskulturer og de første bykulturer oppsto. Leire er også knyttet til de første skriftspråk, og er sånn sett knyttet både til ånd og materie. Samtidig har keramikk og porselen også vært sentralt i fremveksten av det moderne samfunn, innvevd som det er i handel, kolonihistorie, forbrukerkultur, og ikke minst i sanitære forhold og i tilknytning til elektrisitet. 

Den amerikanske kunsthistorikeren Glenn Adamson har i boken «The Invention of Craft» skrevet interessant om hvordan kunsthåndverket har bidratt til utvikling av moderne industri, mens det kulturelt sett ofte tilskrives å tilhøre en førindustriell tid og kultur. Den myten er faktisk med på å opprettholde idéen om det moderne samfunnet som teknologisk nyskapende og fremtidsrettet. 

I sine verk viser Geertsen et skarpt blikk for de mange lag av kultur og historie som kan knyttes til keramikken, og samtidig en evne til å sette disse lagene i spill gjennom det man nesten kunne kalle en keramisk iscenesettelse. Ved å hente frem motiver og modeller fra Nora Gulbrandsen og PorsgrundsPorseleænsfabrikk (PP)setter han vår samtids flombelysning på en historisk situasjon og viser hvor tett sammenvevd med form og materiale den er. Han gir Gulbrandsens former en ny ramme samtidig som han remodellerer og reformulerer Gulbrandsens formspråk. Det som oppstår kobler seg på en rekke historiske, sosiale, økonomiske, mentale og assosiative nettverk. Ved å knytte til seg fabrikkens historie som tema og materialitet, og gjennom sin collageaktige metode, fremhever Geertsen Gulbrandsens historisitet og aktualitet på en gang, og vi blir oppmerksomme på Gulbrandsens, PPs og brukskunstens virkningshistorie i det norske og nordiske samfunnet. 

Sammenstillingen av egne verk og Gulbrandsens åpner for en dialog mellom ulike tider og formforståelser. Begreper som kunstindustri og brukskunst har for lengst fått et historisk sus over seg, og deres betydning for det moderne samfunnet er kanskje ukjent for mange i dag. Sånn sett representerer nesten Nora Gulbrandsens keramikk spor etter en tapt era, slik gamle greske vaser gjør det. 

Da Nora Gulbrandsen (1894-1978) ble ansatt ved fabrikken i 1927, var hun den første formgiver ved Porsgrunds Porselænsfabrik som hadde et eget uttrykk som ikke kun var en gjenskapning av utenlandske former. Hun hadde et rikt og variert uttrykk, men er særlig kjent for de mer geometriske formene. 

Ifølge kunsthistoriker og museumsdirektør Alf Bøe, i boken Nora Gulbrandsen på Porsgrund fra 1994, var navnene Gulbrandsen og Porgrunds Porselænsfabrikk tett sammenvevd i 15 år og representerte en ny epoke for fabrikken både estetisk og økonomisk. Han skriver at Gulbrandsen formet «fabrikkens repertoar, idet de nyskapende modeller alle som en er hennes verk.» Og kritikerne var ifølge Bøe begeistret for Gulbrandsens formspråk som ofte besto av geometriske figurer, stramme former, rene flater og rette linjer: «Nora Gulbrandsens ting virket fullstendig revolusjonerende på publikum og anmeldere. Reaksjonen var overalt positiv». Thor Kielland, som var konservator ved Kunstindustrimuseet og som sammen med Jacob Prytz hadde bidratt til at Gulbrandsen fikk stillingen i Porsgrund, skrev i en anmeldelse at Gulbrandsen hadde «en intuitiv forståelse av det delikate materiale, et for dette vel tilpasset farvesyn, et friskt moderne syn på valg av motiver». 

Bøe beskriver Gulbrandsens formspråk slik: 

«Det er en uttrykksform på overgang fra nyklassisisme til en funksjonalisme som i formell henseende er gitt et anstrøk av kubisme, og hvor ellers ingredienser fra østerrikeren Wiener Werkstätte blandes med impulser fra fransk modernisme slik den slo ut på Verdensutstillingen i Paris 1925, og fra Kinas og Japans dekorative kunst.»

Ifølge kunsthistoriker Jorunn Veiteberg, som har skrevet et kapittel om Gulbrandsen i boken Hearts and Pinesfra 2022, så var billedkunsten i Norge i 1920- og 30-årene i liten grad koblet på urbane og moderne retninger som kubisme eller surrealisme slik vi kjenner det fra Europa, men innenfor Nora Gulbrandsens og andre brukskunstneres formspråk fikk også disse retningene et fotfeste i Norge, riktignok ikke i galleriene og museene, men i de borgerlige hjem. Det var brukskunstnere og kunsthåndverkere som var avantgarde i Norge på denne tiden, skriver Veiteberg, mens malerne og billedhuggerne i stor grad var opptatt av landskapsmotiver og virket innenfor en nasjonal kunsttradisjon. 

1920-tallet representerer brukskunsten gjennombrudd i Norge ifølge Bøe, og brukskunstens mantra var som kjent «vakrere hverdagsvarer for folk flest» (selv om «folk flest» nok i første omgang betød borgerskapet). Her ble en stilren og moderne form knyttet til funksjonalitet og effektivitet innført med paralleller i Bauhaus-skolen, og i bakspeilet kan vi se at nordisk design de siste hundre år har stått i et sterkt forhold til dette paradigmet, enten som arvtagere eller som opposisjonelle. Kunsthåndverket i Norge brøt for eksempel tvert med brukskunstens idealer på 1970-tallet, da de orienterte seg mer mot kunstfeltet. Samtidig, som Bøe er inne på, hadde funksjonalismen også forløpere i antikkens formspråk som var preget av symmetri, buer, sirkler, trekanter, og andre geometriske former. 

Når Geertsen med sitt dekonstruktive sinnelag fordyper seg i Gulbrandsens særegne former, bringer han med seg denne delen av rik norsk og nordisk kulturhistorie.

Geertsens prosjekt knytter seg til en spennende tendens vi har sett i keramikken de siste tyve år; at kunstnere bruker fabrikken som utgangspunkt og materiale for kunstneriske prosesser. PP og Kunsthall Grenland har koblet seg veldig direkte på denne tendensen ved å legge til rette for den typen utveksling mellom formhistoriske forbilder og samtidskunstnere som Geertsen er eksempel på. Gjennom å bearbeide fabrikken som kunstnerisk tematikk og materiale oppstår nye forbindelseslinjer mellom kunst, industri, samtid og historie som er med på å bevisstgjøre publikum om fabrikken som «system», ikke minst peker denne kunstmetoden på det faktum at så mange keramikkfabrikker i nyere tid har lagt ned eller flyttet produksjonen til lavkostnadsland. 

Geertsens kunstneriske strategi er å fordype seg i en tematikk og et materiale som kanskje i stor grad blir oversett som materiale for kunstnerisk bearbeidelse. Kunstindustrien er som nevnt et forgangent begrep for mange, brukskunsten også, og dens rolle i de skandinaviske landene er kanskje ukjent for det brede publikum. PP og brukskunsten er koblet til et marked for produkter til hjemmet. Det hverdagslige aspektet og bruksaspektet kan ha bidratt til at andre kvaliteter har blitt oversett. 

Men, som blant annet Susan Sontag og Roland Barthes har vist, så kan man bringe inn et analytisk blikk på en tilsynelatende triviell del av virkeligheten og hale ut nyttig informasjon. Det kunstneren også kan gjøre er å formulere et mulighetsrom for en samtidig, og fremtidig, fortolkning og relasjon. Geertsens språk for dette er de konkrete formene, fargene, mønstrene han henter fra Nora Gulbrandsens repertoar og de sammenstillingene av disse han gjør. 

Litteratur:
Glenn Adamson: The invention of craft, Bloomsbury Academics, 2013
Alf Bøe: Nora Gulbrandsen på Porsgrund, C. Huitfeldt Forlag, 1994
Mike Bidlo: NOT Picasso, NOT Pollock, NOT Warhol, Astrup Fearnley Museet, 2002 (utstillingskatalog)
Jorunn Veiteberg: Nora Gulbrandsen, i Mats Linder, Catrine Danielsen & Andreas Rishovd (red): Hearts and Pines, Spriten forlag og Kunsthall Grenland, 2022
Kari Skoe Fredriksen og Odd Fredrik Heiberg: Nora G. – Nora Gulbrandsens skisser for Porsgrunds Porselænsfabrik, No Comprendo Press/ Kunsthall Grenland, 2015