Industrilandskap

Ole Morten Rokvam/ Rune Nylund Larsen
08.01 – 06.02 2022

Vi følger regjeringens retningslinjer, råd og regler og ber alle om å bruke munnbind og holde avstand. Det vil være smittesporing, og vi ønsker at besøkende til utstillingen sprer seg gjennom utstillingsperioden og åpningstidene våre.

Ole Morten Rokvam arbeider innenfor keramikk og skulptur. Han selv sier om sine arbeider: «Mitt mål er å skape unike objekter som du enten kan bruke til noe praktisk eller som er rene skulpturer ment for å skape forundring, nye tanker og med en «link» til det historiske, gjerne innen arkitektur eller industri. Til utstillingen Industrilandskap i kunsthallen, har Rokvam arbeidet fram nye keramiske skulpturer som er vedfyrt. Vedfyring av keramikk stammer fra Japan og er en tradisjon som er 10 000 år gammel. Vedfyrt keramikk gir unike resultater og er den eneste måten å brenne miljøvennlig.

Rokvam har utdannelse fra Indiana State University og Southern Methodist University i Dallas, Texas. Etter flere år i USA har han siden blitt boende i Risør.

Rokvams arbeider er innkjøpt av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim, Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand, Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen og Kunstindustrimuseet i Oslo.

Rune Nylund Larsen er en fotograf som i sine arbeider er opptatt av å formidle identitet og tilhørighet. Som Vestfolding har han selv røtter i den maritime tradisjonen med sjøfolk, hvalfangere og skipsbyggere. Arbeidene hans i utstillingen Industrilandskap, viser en ny serie fotografier der han har hentet inspirasjon fra industrien i Vestfold og Telemark. I Larsens industribilder er funksjon underordnet og mennesker som oftest fraværende. Han er ikke opptatt av hva som produseres eller hvordan maskinene fungerer. I stedet ser han på det industrielle landskapet som en scene og en ren visuell bakgrunn, for menneskelige møter i dag og tilbake i historien.

Nylund Larsen er utdannet fotograf ved Nottingham Trent Univeristy, England, Lahti Polytechnics, Finland og Fotohögskolan i Göteborg, Sverige.

Nylund Larsen er medlem av Forbundet Frie Fotografer og har siden 1998 vært bosatt i Risør. Han har deltatt på en rekke utstillinger i inn og utland og hans arbeider er kjøpt inn av
Norges Ambassade i Bangladesh, Fiskeridepartementet, Kystverket og Norcem bl.a

VEDFYRING
Ole Morten Rokvam

De eldste funn av keramikk stammer fra Japan og er ca. 10 000 år gamle. Vedfyring av keramikk var den eneste måten å brenne leire slik at den vitrifiserer og blir til keramikk. Det er først «nylig» at energikilder som strøm, olje og gass har gjort det enklere å brenne leire på annen måte. Vedfyrt keramikk gir helt unike resultater og det er den eneste måten å brenne miljøvennlig.

Høytemperatur brenning (1260 – 1350) i vedfyrt ovn ble utviklet i Kina, videreført til Korea også til Japan hvor teknikken ble videreutviklet til en estetisk uttrykksform. Japanerne var så ivrige på å lære de «nye» teknikkene så de kidnappet en hel landsby hvor det var mange pottemakere for på denne måten å lære seg det nye håndverk. De så mulighetene til å utnytte flammens dans og askens omdannelse til dryppende glasur. I vesten er vi mest kjent med objekter fra te-seremoniene eller presentasjonen av Sushi. Vedfyrt keramikk brukes i dag innen alle funksjonelle og skulpturelle uttrykksmåter.

Bernard Leach, England, var en av de første som introduserte det estetiske aspekt av vedfyring i vesten, først til England og så til USA hvor uttrykksmåten fant rotfeste på 60- og 70- tallet, og har siden spredt seg verden rundt.

Det som er så spesielt med denne form for brenning er overflaten som dannes. Et samspill med leire, flammer, ved, atmosfærisk trykk, nedbør, kunnskap om ovn og prosess og samspillet mellom menneskene som fyrer. Aldri to like fyringer. Aldri to like arbeider. Aldri kan du gjenskape det som har skjedd. Vi jakter på det helt unike, det vi streber etter, men som vi ikke kan kontrollere. Vi vet at det uoppnåelige finnes og det er det vi søker gjennom en spennende prosess. Det drypp av flytende aske som omdanner til glasur og fullender en form, den glødende oransje som forteller historien om flammenes dans gjennom ovnen, den blå-grå overflaten som uværsskyer trekkende over land og sjø, den mykhet i godset som vitner om et materiale som er strukket til ytterligheten av sin eksistens, brent i fem døgn, rett før den kollapser, også frosset der for all tid. Som mennesket viser den sin utvikling i form og farge.

Rune Nylund Larsen

– Identitet og tilhørighet står sentralt i mine arbeider. Som mange Vestfolding har jeg røtter i den maritime tradisjonen med sjøfolk, hvalfangere og skipsbyggere. Næringer som i dag er borte eller marginalisert. På morssiden har slekten drevet hvalfangst og båtbyggervirksomhet så langt noen i familien kan huske, mens på farssiden har man bygget skip i fem generasjoner. Min far, bestefar og oldefar jobbet alle ved Kaldnes mekaniske verksted i Tønsberg og for meg har det alltid hvilte en mystikk over det som skjedde bak verftets lukkede dører. Jeg er første generasjon som bryter med familiens yrkestradisjoner er nysgjerrig på hvordan deres hverdag var, hvilke bånd som holdt dem sammen og på hjørnesteinsbedriftenes rolle i lokalsamfunnet. Pappa, bestefar og oldefar jobbet samtidig på verftet og alle våre familieselskap bar preg av historiene fra deres felles arbeidsplass. I dag er de alle borte og jeg finner ofte at jeg søker til industriarbeidsplasser for å danne meg bilder av deres landskap, scenen for alle disse utrolige fortellingene der hjørnesteinsbedriftene tok et sosialt ansvar og virkelig praktiserte et inkluderende arbeidsliv med plass til alle.

I mine industribilder er funksjon underordnet og menneskene er som oftest fraværende. Jeg prøver ikke å forstå hva som har blitt produsert eller hvordan maskinene fungerer. For meg er industrilandskapet å anse som en scene, en ren visuell bakgrunn for de menneskelige møtene og samholdet mellom arbeidere på kryss av generasjoner. Maskiner og produksjonslokaler blir tause vitner om noe som var eller foregår på områder hvor bare ansatte har adgang. Områder omgitt av mystikk der vi på utsiden møter høye gjerder og et fremmed lydbilde. Med kamera som døråpner har jeg besøkt flere industriarbeidsplasser det siste tiåret. Verft, kraftstasjoner, tresliperier, smelteverk har fått en alternativ funksjon som visuelle elementer på hvite gallerivegger. Strippet for sin opprinnelige funksjon har de blitt fragmenter i en stum samtale der jeg prøver å forstå min egen historie om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.

Industriens dualitet
Tekst: Lars Elton

Industri! Bare det å si ordet vekker sterke følelser. For noen er det grunnlaget for velstand og utvikling. For andre representerer det forurensning og miljøkatastrofe. At industrien også kan gi rent estetiske opplevelser, er en tredje erfaring som begrepet kan åpne for.

I en by som Porsgrunn er «industri» et hverdagslig begrep. Uten Norsk Hydro og industriutviklingen på Herøya ville byen knapt nok eksistert. Jeg antar at begrepet «Kunst» ikke er like mye brukt i byens befolkning. Den allmenne kunnskapen om kunst er i det hele tatt et fenomen som har kommet sent til Norge.

Det gir grunn til å sette kryss i taket for utstillingen «Industrilandskap»: Det er ikke hver dag du får anledning til å kombinere industriinspirasjon med det å se to så ulike kunstformer som fotografi og keramikk i samme rom. Enda sjeldnere er det at de to kunstneriske uttrykkene er resultatet av et langvarig samarbeid. Keramikeren Ole Morten Rokvam (født 1963) og fotograf Rune Nylund Larsen (født 1970) har jobbet sammen siden 1999, da begge flyttet til Risør.

Opp gjennom årene har de samarbeidet flere ganger, men aldri har de gjennomført et så stort prosjekt som det de viser første etappe av nå. Tanken er at utstillingen skal utvikles og vandre til flere visningssteder. Enkelte arbeider vil bli byttet ut underveis, inspirert av de steder kunstnerne kommer til. En testutgave ble vist i Risør i fjor høst. Sommeren 2022 er planen at prosjektet skal vises i en stor, nedlagt industrihall i Odda. Tettstedet i bunnen av Sørfjorden fremstår i den kollektive bevissthet som den skitne kontrasten til idyllen vi forbinder med fruktblomstringen i nærliggende Hardanger.

Assosiasjonene som dukker opp når industri-begrepet trekkes opp av hatten, er ofte negative: slitsomt og tungt arbeid, forurensning og fæl arkitektur – for bare å nevne noe. Samtidig er det grunn til å minne om alt det positive som industrien har forårsaket: Én ting er fast og stabilt arbeid gjennom generasjoner for arbeiderklassen. En annen ting er at industrien har skapt grunnlaget for den velstandsutviklingen vi har nytt godt av, ikke minst før Norge fant olje. Og når det kommer til estetikk kan jeg selv huske den overveldende erfaringen det var da jeg som barn i Sarpsborg for første gang hadde en opplevelse av de enorme dimensjonene i papirfabrikken Borregaards monumentalt funksjonalistiske arkitektur. Industrireising og fremragende arkitektur er et tradisjonstungt samspill. Dessverre har økonomisk rasjonalitet tatt alt for stor plass i etterkrigstiden, noe som har bidratt til en forflatning av industriarkitekturen.

Til denne utstillingen har fotografen oppsøkt tre bedrifter i Telemark; Eramet Porsgrunn, Norcem i Brevik og Ulefos jernværk på Ulefoss. Jeg kjenner dessverre ikke Rune Nylund Larsens tidligere arbeid godt nok, men ut fra det jeg ser på nettet har han vist et utrettelig engasjement for kystkulturen. Gjennom en årrekke og en serie bokutgivelser har han dokumentert kystlandskapet og de arkitektoniske elementene du finner der. Det har han gjort med en sikker sans for komposisjon, dramatikk og fortellerkraft.

Til dette prosjektet og til denne utstillingen har han konsentrert seg om detaljer i den industrielle bygningsmassen. Slik sett er utstillingstittelen «Industrilandskap» tolket i en innadvendt retning. Kun ett bilde i det materialet han presenterer viser industriens bygninger i et ytre landskap. Dette unntaket fra regelen understreker den herskende tendensen i utstillingens billedtilfang. Landskapsbildet demonstrerer en romantisk tilnærming som i andre bilder sees i en fascinasjon for monumentale komposisjoner av store bygningselementer eller en konsentrasjon om detaljer.

Rune Nylund Larsen er opptatt av fargespillet i ulike industrielle materialer. Han understreker bildets kontraster, og viser sans for å bygge dramatikk inn i det som i utgangspunktet er stillferdige og statiske motiver. Han er ikke opptatt av hva som produseres eller hvordan maskinene fungerer. Derfor finner du ingen mennesker i bildene. Hans «Industrilandskap» tar oss med på en indre reise, inn i industriens fysiske manifestasjoner der vi kan tenke oss at det vi ser tjener som scene og kulisser i et miljø mennesker kan agere innenfor.

Hvis fotografen viser en romantisk tilnærming, må keramikeren sies å vise en mer nøktern og idealistisk tolkning av begrepet. De skulpturelle objektene i Ole Morten Rokvams «Industrilandskap» er løftet opp på idéplanet, der han gir form til industribygningen som overordnet idé og bruker industriens teknologiske typologi som leketøy i et keramisk spill. Hans bidrag består av keramiske objekter satt sammen av langstrakte bygningskropper med bue- eller saltak. Takene tjener som base for ulike former som er inspirert av forskjellige tekniske innretninger du finner i industriens arkitektur, som håndverktøy, kjøletårn og raffineringsanlegg. Dette gir et formmessig uttrykk fullt av overraskelser, fysiske objekter som inviterer til fantasieggende tankespinn.

Ole Morten Rokvams inspirasjon fra fabrikkbygningens arkitektur og tekniske typologi har ført til en ny dreining i hans kunstnerskap. Objektene er bygget på en annen måte enn vi er vant til å se fra hans hånd. Gjennom de siste tiårene har han fremstått som en av våre fremste keramikere, både nasjonalt og internasjonalt. Han bygger objekter med en konstruksjon og en visuell fremtoning som ingen andre utøvere av keramisk kunst er i nærheten av. På årsutstillingen i 2012 viste han en mannshøy konstruksjon i steingods som befant seg «(…) et sted i grenselandet mellom tekanne, industrimaskin og rakett», som jeg selv uttrykte det i en anmeldelse i VG.

De keramiske skulpturene fascinerer ikke bare gjennom formen. Overflatene har også sin egen fascinasjonskraft. Objektene er badet i et fargespill frembragt av ulike glasurer og begitninger, flytende, farget leire som påføres utenpå godset. Keramikkens husformer er laget av steingods, mens de tekniske innretningene som balanserer på takene er laget i porselensleire. I tillegg er takene dekket med flytende porselen.

Gjenstandene er brent i kunsthåndverkerkollega Torbjørn Kvasbøs vedfyrte anagamaovn. Det er en flere tusen år gammel teknikk som gir helt eksepsjonelle resultater. Temperaturen kommer så høyt at det er små marginer før leiren kollapser. Men resultatet er at flammene elsker med leiren, noe vi kan se fysiske resultater av i de fine sjatteringene i overflatene. Det hører også med at steingods og porselensleire reagerer ulikt på brenningen. Materialene krymper henholdsvis 12 og 20 prosent, noe som gir ukontrollerbare prosesser når materialene kombineres i samme objekt. Derfor må brannen overvåkes nøye gjennom de dagene det brennes kontinuerlig. Denne håndverksbaserte prosessen er arbeidsintensiv og krevende, men i bunn og grunn har den påfallende mange likheter med det arbeidet som utføres i industrien.

Industrien har vært et fascinasjonsobjekt i kunsten siden den industrielle revolusjon. På hjemmebane er det flere kunstnere som kan nevnes: Edvard Munch malte «Arbeidere på hjemvei». Theodor Kittelsens laget store akvareller fra temmingen av fossekraften i forbindelse med industribyggingen på Røros. Et tredje eksempel finner vi i Reidar Aulie og Arne Ekelands skildringer av industriarbeid og klassekamp. Rent formalestetisk hadde de veldig ulike tilnærminger til motivene, men det genuine engasjementet har de felles. I en fotosammenheng er det ikke mulig å komme utenom arbeidet til det tyske paret Hilla og Bernd Becher. Med sine serier av registreringer av ulike bygningstyper innenfor tysk industriarkitektur satte de en standard som senere arkitekturfotografer har vært nødt til å forholde seg til. Innenfor kunsthåndverket er de historiske eksemplene ikke like opplagte, men Ole Morten Rokvam har selv deltatt på workshoper der industrien har vært tema.

Når industri, fotografi og keramikk møtes, blir også tiden synlig. Både fotografiet og industrien som fenomen er resultater av den moderne utviklingen. Den industrielle revolusjon har brakt samfunnet fremover. Men det hadde ikke vært mulig uten generasjoners erfaringer, bygd opp gjennom århundrer. Her kommer keramikken inn, som en av menneskets første utviklingsfremskritt. Når denne eldgamle teknikken møter og kombineres med to, i den store sammenhengen, unge fenomener, åpner kunsten en dør til refleksjon over hvilke verdier vi har, hva vi bør ta vare på og hva vi kan bygge videre på. Alt er arbeid. Bare noe blir til kunst.

—————————————-

Lars Elton (født 1957) er frilansjournalist, kritiker, forfatter og redaktør. Han er kunst- og arkitekturkritiker i Dagsavisen, og han har mer enn 30 års fartstid som kritiker fra blant andre VG, Aftenposten, Dagbladet, Klassekampen og Morgenbladet. Han har utgitt flere bøker og skriver om kunst- og kulturrelaterte emner i et bredt utvalg publikasjoner.