Skip to content

KRISTOFFER MYSKJA

Failures In Automation

24. april - 30. mai

Hytte1

KORONAFORBEHOLD

Utstillingen åpner dørene lørdag 24. april, om omstendighetene tillater det.

Åpningstid denne lørdagen vil være fra kl. 12:00 til kl. 18:00. Resten av utstillingstiden vil utstillingen være åpen i Kunsthallens ordinære åpningstid.

Kunstneren vil være tilstede på åpningsdagen.

Pga. rådende korona-reguileringer vil det kun være anledning til å være 10 personer i Kunsthallen til enhver tid.

Vi oppfordrer publikum om å komme gjennom hele utstillingsperioden. Bruk gjerne spritdispensere som står utplassert i kulturhusets publikumsarealer.

Kristoffer Myskja lager avanserte og teknisk komplekse skulpturer. Målet hans er ikke å lage teknisk utfordrende maskineri for å fremvise teknisk ferdighet, men for å fremheve det han ser på som et akutt og nødvendig sosialt budskap, der maskinen som begrep fungerer som et overordnet tema.

Myskja sine arbeider kan leses som en påminnelse om at maskiner og særlig industriroboten er en integrert del av vår virkelighet, og at vi i vår hverdag i stadig økende grad er blitt totalt avhengige av denne teknologien. Kunstneren er utvilsomt fascinert av industrirobotens evne til å fremstå som organisk, samtidig som den fremviser en så tydelig unaturlig presisjon. Bak våre menneskelige handlinger beveger maskinene seg utrettelig. Robotarmen er i dag blitt den sobre virkelighetens realisasjon av robot-maskinen som idè, en utrettelig slave uten «sjel».

Kristoffer Myskja er opprinnelig fra Trondheim. Han har utformet sin egen kunstneriske nisje gjennom et samspill mellom filosofiske problemstillinger og mekaniske skulpturer utført med stor håndverksmessig presisjon. Myskja har bakgrunn fra KHIO, avdeling Kunstakademiet.

 

Utstillingen er støttet av Norsk Kulturråd, BKV og Norske Kunstforeninger.

Eksistensens mekaniske poesi

 

av Kjetil Røed

En intrikat maskin skyver rosa lekegriser i lateks fra et rullebånd til et annet, så et tredje, før en robotarm tester dens innbygde grynte-funksjon ved å presse sin stål arm ned på den myke griseryggen. De som ikke grynter bra nok kasseres, mens grisene med tilfredsstillende snøft får bli med videre i produksjonslinjen. Prosessen ruller videre. Samtidig, et annet sted i maskineriet, tilvirkes en liten, turkis hatt som, gjennom nok en avansert robotarm svinger seg mot den utvalgte grisen som til slutt troner som en fiks ferdig Grunty pig with hat på slutten av produksjonslinjen. Maskineriet byr til og med på en egen trykkpresse hvor reklamemateriale og tekster om verket trykkes forløpende. Varesyklusen er komplett.

Myskjas installasjon er en snodig miks av ideologikritikk, humor, sårbarhet og tro på at maskiner ikke bare er fremmedgjørende, men også kan være skjerpende tankeredskaper og medier for poesi med estetisk egenverdi. Slik sett er denne utstillingen i tråd med hans tidligere verk som approprierer teknologi i kunstrommet for å utvikle dens lyriske og kognitive potensial. Men denne utstillingen berører likevel et mer omfattende spørsmål enn tidligere: Hva er det vi egentlig trenger, som mennesker? Og: Hvordan skal vi forholde oss til oss selv og tingene rundt oss for å leve tilfredsstillende liv?

Dette moralske spørsmålet virker kanskje som en uvant inngang til en utstilling, siden kunsten jo historisk sett ikke skal ha noen bestemt funksjon, i det minste ikke i praktisk forstand. Dét har ihvertfall vært feltets dominerende trosbekjennelse i det meste av kunst de siste 150 årene. Samtidig trenger spørsmålet om reelle behov seg stadig sterkere på i Myskjas kunstnerskap, fordi han kombinerer kapitalismekritikk, erkjennelsesteori og moralske spørsmål med et helt unikt fokus på relasjonen mellom det mekaniske og det menneskelige, som ikke lar seg forklare tilfredsstillende gjennom forestillinger om autonomi: han utforsker forholdet mellom tingenes nytte og menneskers lykke innenfor en ramme hvor frigjøring fra undertrykkelse blir et slags naturlig mål. Det sentrale i betenkningen er at den virkeligheten vi befinner oss i har et stadig mer uklart begrep omhva mennesker virkelig har behov for. I en kapitalistisk virkelighet handler jo det meste om penger. Men det handler også om produksjon av fantasier eller fortellinger som instruerer oss i hvordan vi skal leve, tenke og føle, som drives frem av begjæret etter inntjening.

Reklamen, som nettopp skal overbevise oss om at vi virkelig trenger varen det reklameres for, er naturligvis det viktigste mediet for utbredelsen av disse fantasiene. Dens retorikk danner effektive, men falske snarveier til lykke, ungdom, skjønnhet og lek. Bare bruk denne hudkremen så blir du ung og vakker, sier den. Kjøp bare dette treningsutstyret så vil du bli slank og fin! Bare skaffe deg dette leketøyet så vil tilværelsen bli preget av lek og morro igjen! Vårt felles liv består av slike fantasier som instruerer oss i å tenke, handle og føle på bestemte måter uten at vi helt overskuer hvorfor vi skal leve på denne måten. Hjerneforskeren Daniel Kahneman påpeker i boka Tenke fort, tenke langsomt at vi vil fortsette å handle slik, om vi ikke speiles i våre avsporinger og får mulighet til å tenke over hvorfor vi handler og tenker som vi gjør. Når vi velger de enkle løsningene uten å tenke oss om har vi også internalisert fantasien, gjort den til en del av vår identitet, slik at vi lever i en illusjon om det vi blir fortalt at det vi trenger faktisk er det vi virkelig trenger. Det er slik ideologi fungerer, sier den slovenske filosofen Slavoj Žižek, for vi vet ikke hva vi begjærer selv når vi bare gjør som vi blir fortalt og bare adlyder fortellinger nedfelt i våre omgivelsers normaliserte «slik-det–ser» som forteller oss hva vi begjærer.

Noe som igjen bringer oss tilbake til spørsmålet om hva mennesker egentlig trenger. Eller, sagt litt annerledes, hva mange i realiteten mangler, men ikke helt klarer å sette ord på, fordi vi lever i en verden hvor en substansiell forståelse av menneskelige behov som regel ekskluderes av de enkle løsningene nevnt ovenfor, og ikke grunnspørsmål om hva et godt liv bør sikte seg mot. Kapitalismen og forbrukersamfunnets «argumentasjon» svekker, med andre ord, vår evne til selvstendig tenkning, fordi menneskehjernen er programmert til å velge de enkleste løsningene og lett lar seg lure – spesielt når det ikke finnes distinkte alternativer til reklamens fortellinger, da infiseres mange av oss lett av dens luftige, virkelightesforenklende drømmer.

Hva er så alternativene? Enhver retning mot noe annet må aktiveres gjennom bevisstgjøring av fortellingene som undertrykker oss. Om vi eksempelvis sier at rammefortellingen for situasjonen er at noen vil tjene penger, skaffe og opprettholde maktposisjoner, og på samme tid holde majoriteten av befolkningen tilfreds med enkle gleder skjønner nok de fleste av oss at det er snakk om klasse og hvordan virkeligheten er strukturert på en slik måte at de fleste forhindres fra å få reell innsikt i sine livsbetingelser og anspores til distraksjoner og enkle svar fremfor tenkning og undersøkelser av hva et liv egentlig burde være for å være godt. Det undertrykkende i dette er ikke tilgjengelig for oss, for dem som trekker i trådene skjuler prosessene bak disse fortellingene og dermed mister mange av oss oversikt over produksjonens forskjellige ledd og de reelle motivene for at akkurat disse varene presenteres på denne måten. Vi har heller ikke i særlig grad tilgang til motbilder eller refleksjonsrom som anmoder oss om å tenke over den fantasien eller det «behovet» vi innpodes med, siden andre verdier eller fortellinger som gir bedre svar enn kapitalismens snarveier, som regel er gjemt bort i nedstøvede biblioteker eller forbeholdt akademiske kretsløp og intellektuelle. Uten at vi har tilgang til reelle alternativer risikerer vi dermed opp med å bli fremmedgjort, siden helheten som ville gitt oss oversikt og frihet til å tenke og handle annerledes skjules eller i det minste er vanskelig tilgjengelig.

Frigjøringen, tilgangen til helhet og oversikt, finner vi kanskje bare ved å ta tilbake produksjonsmidlene, som Karl Marx snakket om. Kan vi kan se hele prosessen som leder frem til produktet, dets historie og de forskjellige stadiene i fremstillingen av fantasien varen er pakket inn i, vil også de interessene som slavebinder oss være lettere tilgjengelig. Det er nettopp dette Failures in automation  gjør: visualiserer produksjonens helhet: lar oss se prosessens bestanddeler og leddene som ender opp i den varen som vanligvis er det eneste nivået av kretsløpet vi får se. Nå forklarer strengt tatt ikke Myskja de sosiale, kulturelle og de økonomiske prosessene som omgir slike forløp, men han skaper et emosjonelt og kognitivt rom hvor vi får mulighet til å tenke over dette ved å gjøre kretsløpet bak den ferdige varen tilgjengelig for oss. På den måten reprogrammerer han oss til en erfaringsform som defineres av en nedsenket tid og et utvidet rom som tillater undersøkelser av produktets, og dermed behovets, opphav og miljø.

Og da tenker jeg naturligvis ikke bare på lateksgrisens opphav, men enhver vares opphav, siden verket er en kognitiv kartlegging av det tankerommet vi trenger for å frigjøre oss. Første skritt i erkjennelsen av ulikhetsperspektivet som ligger bak den kapitaldrevne definisjonen av hva vi trenger ligger jo i å skaffe seg en oversikt over de prosessene som gjør en annen verden – og dermed andre, mer adekvate behovsforestillinger – mulig. Vi trenger innblikk i hvorfor verden er konstruert på denne måten og hvilke interesser som ligger i bakgrunnen, samt på hvilke måter denne virkelighetsmodellen vedlikeholdes.

Men Myskja vil mer. Han fremstiller en vare som gjenspeiler den kapitalistiske logikken med større stringens enn den kapitalistiske logikken selv gjør det. Han utvider vare formen fra innsiden slik at den slår sprekker og skaper kognitive og følelsesmessige forstyrrelser i betrakteren. Han insisterer i så stor grad på at vi trenger akkurat denne grisen at fantasien brister. Når vi leser hvor mye vi har behov for denne varen blir rimeligheten i denne logikken uthulet, spesielt når den lille, absurde hatten tilføres som det saliggjørende grepet som skiller denne grisen fra andre griser som er like – med unntak av hatten. Den konkrete overdrivelsen griper inn i den allmenne overdrivelsen som ligger nedfelt i falske og løgnaktige behovsprofiler.

I salgsmaterialet av grisen kan vi lese: «Let it cheer you up with its quality controlled naturalistic grunt sound when you squeeze it. You could even entertain your friends and have a good laugh at it.» Den er til og med kortreist og er produsert lokalt, får vi vite. Ja, faktisk veldig lokalt, siden de som besøker Kristoffer Myskja sin utstilling, Failures in automation  får se hele prosessen og dertil kan shoppe en nyprodusert rett fra maskinen ved en kortterminalen som også er en del av verket.

Dissonansen dukker også opp på et følelsesmessig plan, for når maskinen som skal teste gryntelyden presser ned sin robotarm mot den myke lateksryggen kommer det ikke bare et velgjørende grynt, for når vi hører ordentlig etter ligger det et skrik av desperasjon under den lystige overflaten: en lidelsesmarkør avdekkes som bidrar til fordreiningen av det menneskelige som ligger under hele produksjonsprosessen. Når vi gradvis legger merke til at de grisene som «lider» mest, med andre ord er de som ikke samsvarer med det standardiserte gryntet, de som sjaltes ut av vareproduksjonen, kommer det inn en ubehagelig sorteringslogikk i maskinens virkemåte som speiler den eksklusjonen av det anomaliske som foregår også alle andre steder i samfunnet.

På samme tid avdekkes gjentagelsen i produksjonen en poesi i maskinen selv, der den danser frem og tilbake med griser og minihatter. Den får en egenverdi, den blir en mekanisk ballett som løsrives fra produksjonslinjene ensrettethet og får en autonomi i sine svingninger i rommet. En slik menneskelig varme i det mekaniske henger heller ikke sammen med det strømlinjeformede i den rasjonaliserte og optimaliserte produksjonsligikken kapitalismen opererer etter og bidrar ytterligere til en komplisering av hele maskineriet i Myskjas verk. Han demoniserer ikke maskinen, som ville vært en enkel ting å gjøre for en kapitalismekritiker, men lar den i stedet fremstå i et poetisk lys, som mekanisk performance, mens han samtidig lokaliserer en gjenklang av lidelse i varen som gjenspeiler den tvangen som ligger i slaveriet også mennesket fanges i når vi lyder vareformens logikk.

Når produksjonens helhet blir synlig og fantasien slår sprekker begynner også enhver gjenstand og enhver erfaring å løsrive seg fra den ideologien som vanligvis rammer den inn. Når situasjonen kompliseres og tilføres tvetydighet, lidelse og poesi skapes en emosjonell appell som binder oss til verket, og tvinger oss til å tenke i andre baner om det vi ser. Og i forlengelsen av disse tankene vil vi uvegerlig spørre oss om denne grisen er noe vi virkelig trenger – men også, i forlengelsen av den, vil andre refleksjonsrom kunne åpne seg som berører spørsmålet om hva jeg egentlig trenger i det hele tatt. En slik begynnelse på selvstendig tenkning gjør verden åpnere og mer beboelig og tilfører den en poetisk optikk som rommer undring og fascinasjon snarere enn instrukser om å kjøpe stadig mer.

I en verden hvor denne formen for kognitiv og følelsesmessig kompleksitet blir retningsgivende for hvordan vi orienterer oss vil vi også etterhvert kunne orientere oss annerledes, etter andre verdier, kanskje lettere kunne følge egne fascinasjonsbaner og kanskje også kunne oppdage helt rudimentære og enkle behov i det som innenfor en pengestyrt verden ikke ville ha noen verdi. Vi kan begynne å se poesi og nytte i ruiner og søppel, for eksempel i førerhuset som også vises på denne utstillingen. Ett slikt førerhus, som jo vanligvis tilhører langtransport som ruller rundt i verden med varer som skal oppfølge menneskers «behov», vil jo nettopp ikke være meningsfylt i en virkelighet hvor alt handler om kjøp og salg, hastighet og effektivitet. Men her, i denne utstillingen, er det ingen hjul, ingen varer, ingen sjåfør, intet lager hvor paller med varer skal lastes av for videre distribusjon. Her er bare førerhuset å se, forlatt, uten noen til å kjøre: et skall av nytte i kapitalismens forstand, søppel, men for noen som kan speile seg i verdens mangfold vil man kunne oppdage noe annet: En skulptur, en estetisk form som står stille i seg selv og for tanken, eller et sted å være, en hytte, noe beboelig som beskytter mot vær og vind. Er vi der, kan vi se dét, se at ikke bare er førerhuset noe beboelig, men at vi kommer også hjem i oss selv, til det vi egentlig trenger. Eksistensens poesi er i ferd med å diktes.

*

Kjetil Røed (1973) er en norsk anmelder og kritiker som blant annet har skrevet i publikasjoner som Morgenbladet, Klassekampen, Billedkunst, Kunstkritikk.no, Film & Kino, Vinduet, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift og Le Monde Diplomatique. Han skriver om både film, litteratur og kunst. Røed er kunstkritiker i Aftenposten. Han har også skrevet i kunstmagasinene Frieze, ArtReview og Artforum/Artforum.com.

Røed har hovedfag i allmenn litteraturvitenskap og arbeider som frilansskribent og frilanskonsulent for forlag. Røed har sittet i styret i Norsk kritikerlag.

Scroll To Top