WASTELAND – Olia Gorohova

18.02 – 16.04 2023 
Tekst av Tirill Flom

Wasteland er en separatutstilling av Olia Gorohova som problematiserer temaer som identitet, materiell kulturarv og tilhørighet. Kunstprosjektet er en installasjon bestående av nye arbeider i støpt og håndlaget porselen, video og funnede objekter, deriblant arkivfoto, gamle møbler, tørkede planter og rustne bruksgjenstander.Om kunstnerenOlia Gorohova (f. 1984) jobber og bor i Oslo. Hun opprinnelig fra Belarus, hvor hun også startet sin klassiske kunstutdanning. Hun fordypet seg senere i håndverksbasert kunst med fokus på porselen, ved Academy of Arts and Design i Praha, Tsjekkia og deretter Kunsthøgskolen i Oslo. Som kunstner arbeider hun med figurativt porselen – skulpturer som tar form av gjenkjennbare objekter eller skikkelser – og installasjon. Tematikken i arbeidene er hentet fra egne erfaringer, og hun er ofte opptatt av å fremkalle psykologiske aspekter ved et individ eller samfunn. Parallelt med sin håndverkspraksis jobber hun også med tegning og grafikk, der formspråket granskes nærmere. Der styrken til håndverk er det taktile og håndfaste, er tegning i utgangspunktet et fantasifullt format som ofte tillater mer presise fremstillinger av idéer eller indre bilder. Dette kommer tydelig fram i Gorohovas arbeider, som eksisterer mellom det abstrakte og figurative. De to uttrykksformene informerer hverandre – tegning utfordrer skulptur, og vice versa.Gorohova mottok i 2021 Porsgrunns Porselensstipend for kunstprosjektet Wasteland. Stipender er på kr. 50 000,- samt et 3 måneders arbeidsopphold på verksted 1400°. Å dyrke opp en ødemarkTildenne utstillingen har Gorohova latt seg inspirere av et besøk hjem til Belarus i 2019. Hun fant bestemorens hus i den lille landsbyen der hennes forfedre bodde i århundrer, og der hun har tilbragt store deler av sin barndom. Huset bar synlige preg av å ha stått tomt i 15 år, med spindelvev, knuste vinduer og tegn på gjentatte innbrudd. De forvitrede jordbruksredskapene som utstillingen kretser rundt, er hentet herfra. Tittelen Wasteland viser til en følelse av å se sitt hjem i forfall. Håpløsheten, med også muligheten for en ny identitet. Gorohova flyttet fra Belarus i 2010, og har de siste syv årene bodd i Norge. Hun har i tidligere arbeider tematisert migrasjonens effekter på individet. Skulpturserien Metanoia (2018) illustrerer for eksempel annerledeshet og fremmedhet, og hindringer for å bli fullt ut forstått i sitt nye bosted.

Gorohovas situasjon er en realitet for mange. Men Wasteland er en personlig fortelling som tar i bruk kunstnerens egne minner og refleksjoner rundt det å miste kontakt med sine røtter. Det å finne tilbake til sine egne røtter er et ønske og et behov som har kommet med tid, spesielt etter at hun selv har fått barn. Morskap er for øvrig et tema Gorohova har tatt opp tidligere, med installasjonen Immersion som ble vist på Oslo Prosjektrom i 2017. Gjennom tegning, skulptur og interiørelementer reflekterte installasjonen over morsrollen som individuelt fenomen opp mot dens status i samfunnet som femininitetens triumf.I denne utstillingen gis sentimentaliteten en større plass. Bestemorens gamle hus eksisterer ikke lenger. Gårdsdriften er lagt død, og med det også kunnskapen rundt. I lys av politiske spenninger er det i tillegg stadig vanskeligere for Gorohova å fysisk vende tilbake. «Sammen med mitt hjemland forvandles også en del av min sjel til en ødemark, og jeg føler nødvendigheten av å gjenoppdyrke minnenes gjengrodde marker; å berike min identitets forsømte landskap med nye avlinger,» sier kunstneren.I likhet med hennes tidligere installasjoner kobler Wasteland mange ulike elementer sammen. Hun skaper et samspill mellom personlige refleksjoner og barndomsminner, interiør og natur, industri og bondekultur. Installasjonens mange referanser åpner opp for en rekke ulike inngangspunkter for tolkning.Installasjonen er organisert i forskjellige soner, som rommene i et hjem. Samtidig ligner det et også landskap. Det skaper en slags scenografi, gir følelse av at noe har skjedd eller er ment til å skje. Men dramaet som utfolder seg her er ordløst og fjernt. Det rustne verktøyet fra bestemorens hus får nytt liv med nye håndtak, grep og holdere. En enorm spiker har fått en spesiallaget ramme som ligner en vegghengt lysestake, mens en høygaffel har fått et nytt, ovalt håndtak i porselen. De blir på et vis reparert, men ikke restaurert. Målet er ikke å finne tilbake til tingenes opprinnelige utseende eller bruksområde, den kunnskapen er for fjern. Det Gorohova har tilgang på er form, materiale og barndomsminner, som hun bearbeider med ømfintlighet. Utstillingens midtstykke er et stort, gammelt bord der objekter og tørkede planter synes å vokse ut av duken. Allerede her finner vi spor av forfedrenes materielle kulturarv. Gorohova bearbeider objekter fra bestemorens hus først gjennom sin egen håndverkspraksis, og så gjennom installasjon. Samlingen av objekter og skulpturer på bordet forteller om refleksjoner og følelser rundt egen identitet. Om barndomsminner konfrontert med dagens realitet. Om forsoning med noe som har gått tapt eller som er utilgjengelig. Den tapte kunnskapen som ligger i dvale i jernredskapene flettes sammen med Gorohovas kunstpraksis, som er den kunnskapen hun har bygget opp for seg selv.

Tankene går til et deltakende kunstprosjekt av den konseptuelle kunstneren Yoko Ono, Mend Piece, som først ble gjennomført i 1966. Prosjektet går ut på å sitte rundt et bord med andre og reparere ødelagt keramikk, som en metafor for en annen type reparasjon som finner sted i sinnet og gjennom fellesskapet. Gorohovas prosjekt inviterer ikke til deltakelse, men reparasjonen som finner sted her er også en intern prosess og en samfunnskommentar. I transformasjonen fra bruksgjenstand til skulptur, går objektene fra å være noe praktisk og hverdagslig til å være noe meningsbærende, poetisk, til og med magisk. De håndlagde jernobjektene har en særpreget aura i forhold til de hvite, tilsynelatende pregløse geometriske formene de fusjoneres med. En mulig lesning er om levd liv og erfaring i møte med noe nytt.Å avfeie Gorohovas geometriske porselensdeler som meningsløse er et feiltak. Det finnes nemlig poesi i geometri også. En form som kommer igjen i Wasteland, er ovalen. Som geometrisk form tilhører ovalen matematikkens regelstyrte univers. Og matematikkens filosofier og metoder har blitt til i samspill med kunsthistorien. Ovalen er en lukket, helhetlig og symmetrisk form. I motsetning til sin søsterform, sirkelen, består ovalen av en såkalt konveks bue. Formen lukker seg før den åpner seg igjen. Den lille forskjellen gir formen litt ekstra drama, bevegelse eller tempo. Enhver geometrisk form har sine unike egenskaper, som i dette tilfellet åpner installasjonen opp for mange ulike lesninger. Gjennom utstillingen finner vi skulpturer av trestubber, samt tørkede planter og video av øde vinterlandskap. Landskapet som fremstilles er bart, tørket eller dødt. Likevel vokser det nytt liv her. Noen av trestubbene vokser det rør ut av, andre har fått noe som ligner en hårsveis. Planteriket vokser sammen med industri og menneskeheten. For å bygge trestubbe-skulpturene har Gorohova gjort keramiske støp av industrielle rør som hun finner på byggeplasser. Mens skulpturene fremdeles er våte gjør hun endringer på stammen, som å lage avtrykk på overflaten med bark. Iblant fortsetter de glatte rørene å vokse ut av den organiske formen, som nytt liv. De glatte rørene kan også tolkes som et tomt lerret å projisere fremtidens muligheter på. Spørsmålet blir da hvordan gå fremover? Hvordan forme det som kommer?I tråd med Gorohovas øvrige kunstnerskap, tematiserer denne utstillingen indre konflikter og motstridende følelser i forhold til eksterne situasjoner. Ved å fusjonere nye og gamle objekter, ønsker kunstneren å konstruere en ny identitet. Wasteland tilbyr en nærmere titt på spor av bondekulturens materielle kulturarv. Verkene reflekterer over følgene av å miste kontakt med en gang dype røtter, både på enkeltmennesket og kollektivet.