En intrikat maskin skyver rosa lekegriser i lateks fra et rullebånd til et annet, så et tredje, før en robotarm tester dens innbygde grynte-funksjon ved å presse sin stål arm ned på den myke griseryggen. De som ikke grynter bra nok kasseres, mens grisene med tilfredsstillende snøft får bli med videre i produksjonslinjen. Prosessen ruller videre. Samtidig, et annet sted i maskineriet, tilvirkes en liten, turkis hatt som, gjennom nok en avansert robotarm svinger seg mot den utvalgte grisen som til slutt troner som en fiks ferdig Grunty pig with hat på slutten av produksjonslinjen. Maskineriet byr til og med på en egen trykkpresse hvor reklamemateriale og tekster om verket trykkes forløpende. Varesyklusen er komplett.

Myskjas installasjon er en snodig miks av ideologikritikk, humor, sårbarhet og tro på at maskiner ikke bare er fremmedgjørende, men også kan være skjerpende tankeredskaper og medier for poesi med estetisk egenverdi. Slik sett er denne utstillingen i tråd med hans tidligere verk som approprierer teknologi i kunstrommet for å utvikle dens lyriske og kognitive potensial. Men denne utstillingen berører likevel et mer omfattende spørsmål enn tidligere: Hva er det vi egentlig trenger, som mennesker? Og: Hvordan skal vi forholde oss til oss selv og tingene rundt oss for å leve tilfredsstillende liv?

Dette moralske spørsmålet virker kanskje som en uvant inngang til en utstilling, siden kunsten jo historisk sett ikke skal ha noen bestemt funksjon, i det minste ikke i praktisk forstand. Dét har ihvertfall vært feltets dominerende trosbekjennelse i det meste av kunst de siste 150 årene. Samtidig trenger spørsmålet om reelle behov seg stadig sterkere på i Myskjas kunstnerskap, fordi han kombinerer kapitalismekritikk, erkjennelsesteori og moralske spørsmål med et helt unikt fokus på relasjonen mellom det mekaniske og det menneskelige, som ikke lar seg forklare tilfredsstillende gjennom forestillinger om autonomi: han utforsker forholdet mellom tingenes nytte og menneskers lykke innenfor en ramme hvor frigjøring fra undertrykkelse blir et slags naturlig mål. Det sentrale i betenkningen er at den virkeligheten vi befinner oss i har et stadig mer uklart begrep omhva mennesker virkelig har behov for. I en kapitalistisk virkelighet handler jo det meste om penger. Men det handler også om produksjon av fantasier eller fortellinger som instruerer oss i hvordan vi skal leve, tenke og føle, som drives frem av begjæret etter inntjening.

Reklamen, som nettopp skal overbevise oss om at vi virkelig trenger varen det reklameres for, er naturligvis det viktigste mediet for utbredelsen av disse fantasiene. Dens retorikk danner effektive, men falske snarveier til lykke, ungdom, skjønnhet og lek. Bare bruk denne hudkremen så blir du ung og vakker, sier den. Kjøp bare dette treningsutstyret så vil du bli slank og fin! Bare skaffe deg dette leketøyet så vil tilværelsen bli preget av lek og morro igjen! Vårt felles liv består av slike fantasier som instruerer oss i å tenke, handle og føle på bestemte måter uten at vi helt overskuer hvorfor vi skal leve på denne måten. Hjerneforskeren Daniel Kahneman påpeker i boka Tenke fort, tenke langsomt at vi vil fortsette å handle slik, om vi ikke speiles i våre avsporinger og får mulighet til å tenke over hvorfor vi handler og tenker som vi gjør. Når vi velger de enkle løsningene uten å tenke oss om har vi også internalisert fantasien, gjort den til en del av vår identitet, slik at vi lever i en illusjon om det vi blir fortalt at det vi trenger faktisk er det vi virkelig trenger. Det er slik ideologi fungerer, sier den slovenske filosofen Slavoj Žižek, for vi vet ikke hva vi begjærer selv når vi bare gjør som vi blir fortalt og bare adlyder fortellinger nedfelt i våre omgivelsers normaliserte «slik-det–ser» som forteller oss hva vi begjærer.

Noe som igjen bringer oss tilbake til spørsmålet om hva mennesker egentlig trenger. Eller, sagt litt annerledes, hva mange i realiteten mangler, men ikke helt klarer å sette ord på, fordi vi lever i en verden hvor en substansiell forståelse av menneskelige behov som regel ekskluderes av de enkle løsningene nevnt ovenfor, og ikke grunnspørsmål om hva et godt liv bør sikte seg mot. Kapitalismen og forbrukersamfunnets «argumentasjon» svekker, med andre ord, vår evne til selvstendig tenkning, fordi menneskehjernen er programmert til å velge de enkleste løsningene og lett lar seg lure – spesielt når det ikke finnes distinkte alternativer til reklamens fortellinger, da infiseres mange av oss lett av dens luftige, virkelightesforenklende drømmer.

Hva er så alternativene? Enhver retning mot noe annet må aktiveres gjennom bevisstgjøring av fortellingene som undertrykker oss. Om vi eksempelvis sier at rammefortellingen for situasjonen er at noen vil tjene penger, skaffe og opprettholde maktposisjoner, og på samme tid holde majoriteten av befolkningen tilfreds med enkle gleder skjønner nok de fleste av oss at det er snakk om klasse og hvordan virkeligheten er strukturert på en slik måte at de fleste forhindres fra å få reell innsikt i sine livsbetingelser og anspores til distraksjoner og enkle svar fremfor tenkning og undersøkelser av hva et liv egentlig burde være for å være godt. Det undertrykkende i dette er ikke tilgjengelig for oss, for dem som trekker i trådene skjuler prosessene bak disse fortellingene og dermed mister mange av oss oversikt over produksjonens forskjellige ledd og de reelle motivene for at akkurat disse varene presenteres på denne måten. Vi har heller ikke i særlig grad tilgang til motbilder eller refleksjonsrom som anmoder oss om å tenke over den fantasien eller det «behovet» vi innpodes med, siden andre verdier eller fortellinger som gir bedre svar enn kapitalismens snarveier, som regel er gjemt bort i nedstøvede biblioteker eller forbeholdt akademiske kretsløp og intellektuelle. Uten at vi har tilgang til reelle alternativer risikerer vi dermed opp med å bli fremmedgjort, siden helheten som ville gitt oss oversikt og frihet til å tenke og handle annerledes skjules eller i det minste er vanskelig tilgjengelig.

Frigjøringen, tilgangen til helhet og oversikt, finner vi kanskje bare ved å ta tilbake produksjonsmidlene, som Karl Marx snakket om. Kan vi kan se hele prosessen som leder frem til produktet, dets historie og de forskjellige stadiene i fremstillingen av fantasien varen er pakket inn i, vil også de interessene som slavebinder oss være lettere tilgjengelig. Det er nettopp dette Failures in automation  gjør: visualiserer produksjonens helhet: lar oss se prosessens bestanddeler og leddene som ender opp i den varen som vanligvis er det eneste nivået av kretsløpet vi får se. Nå forklarer strengt tatt ikke Myskja de sosiale, kulturelle og de økonomiske prosessene som omgir slike forløp, men han skaper et emosjonelt og kognitivt rom hvor vi får mulighet til å tenke over dette ved å gjøre kretsløpet bak den ferdige varen tilgjengelig for oss. På den måten reprogrammerer han oss til en erfaringsform som defineres av en nedsenket tid og et utvidet rom som tillater undersøkelser av produktets, og dermed behovets, opphav og miljø.