Nils Erichsen Martin (f.1969) har de siste 30 årene etablert seg som keramiker, tegner og maler med et stramt figurativt formspråk som peker mot popkunstens karikerte figurer og motiver. Formmessig kan tegningene gi assosiasjoner til kubismen, særlig Fernand Légers egenartede variant – tubismen (som i det engelske ordet for rør), samtidig som de gir en følelse av enkel dataassistert konstruksjon¹. 

De keramiske arbeidene hans er ofte vegghengte relieffer eller frittstående skulpturer som har funnet seg en litt uavklart plass mellom det to-dimensjonale og det tre-dimensjonale. I arbeidene kombinerer han ofte tegninger og malerier med form som ser støpt og masseprodusert ut. Motivene kan være tilforlatelige, en som spiller gitar, en som skater, noen som sykler, bokser eller spiller biljard. Hverdagslige og «lette» motiver fra ting han ser rundt seg i verden eller på Youtube. Ofte kan det være et underlag av humor i motivene, lek med keramikkfaget og referanser til egne verk. Paletten varierer fra gråtoner til lystige og sterke farger som gul, orange og lilla. Forholdet mellom de keramiske formene og tegningene kan i noen arbeider virke tilfeldige og minne om collager. Verkene oppleves likevel stilsikre og presise med en tydelig visuell signatur. 

Martin har vist kunsten sin på toneangivende arenaer for billedkunst og kunsthåndverk, som Kunstnerforbundet, Årsutstillingen, Tendenser og Galleri Format. Han har stilt ut internasjonalt blant annet i London, New York og Beijing. Han er innkjøpt av Nasjonalmuseet, KODE og andre anerkjente museer og samlinger for kunst og kunsthåndverk, men han er nok en keramiker som ikke så lett lar seg plassere innenfor de vanlige begrepene og samtalene som samtidskeramikken i Norge og internasjonalt har dreid seg rundt. 

Fra materialitet til konsept

Som student på Statens Håndverks og Kunstindustriskole (SHKS) i Oslo på det ironiske, konseptuelle og grenseoverskridende 1990-tallet ville han kanskje markere avstand til det samtidige kunsthåndverkets tilblivelseshistorie; fra etableringen av Norske kunsthåndverkere på midten av 1970-tallet til begynnelsen av 1990-tallet, da en mer konseptuell vending og en ny generasjon keramikere fikk fotfeste. Litt forenklet kan vi si samtidskeramikken i etterkrigstiden etablerte seg som en kunstart og løsrev seg fra brukskunstens domene, og at en generasjon med toneangivende kunstnere med blant annet Marit Tingleff, Yngvild Fagerheim og Torbjørn Kvasbø i spissen og der håndverk, materialitet, eksperimentering med form, brenning, glasurer - og utforskning av filosofiske og politiske problemstillinger - formet idéen om hva kunsthåndverk og keramikk kunne og skulle være. 

Selv om mye keramikk på 1970 og 80-tallet også var gjenstand for bruk; som tallerkener, kopper, vaser med mer, skilte det seg fra Scandinavian Design og brukskunsten med at vekten var på hver tings egenart og at verdien ikke lå i funksjonaliteten, men i det kunstneriske uttrykket. Det ble eksperimentert med materialer, glasurer, teksturer, farger og brenneteknikker slik at uttrykket ble organisk og fikk frem materialets kvaliteter. 

Mens brukskunsten hadde løftet opp dogmet om at form følger funksjon, gikk kunsthåndverkerne langt i å etablere et eget paradigme som ville inn i materialenes irrganger for å skape estetiske uttrykk man ikke hadde sett før. Det var gallerirommet, verkstedsutsalg og kunstindustrimuseene som var rammen disse kunstnerne ønsket å jobbe innenfor, ikke butikken. Både verkstedsprosessen, det at man jobbet tett på materialet og formet det direkte, og at gjenstanden ble regnet som kunst og ikke vare, var viktig. Hos flere kunstnere ble det skulpturelle vektlagt og mange jobbet – og jobber – med store volumer.

(Les resten av teksten til André Gali i utstillingskatalogen.)

Foto i toppen av siden: Aliona Pazdniakova