Ulike nyanser av koboltblå preger de mer enn tyve tusen håndlagde porselensobjektene som utgjør bergensbaserte, kinesisk-fødte kunstner Lin Wangs arbeidskrevende installasjon på Kunsthall Grenland. Inkludert i utstillingen er også mindre verk der kunstneren har modellert etter menneskelig anatomi - ryggsøylen, ben, hud og kjøtt, og tverrsnitt av hjernen - alle rikt dekorert med symboler som relaterer seg til hennes kulturelle bakgrunn, til tradisjoner innen porselenshistorien, og til samtidige vestlige innflytelser (Wangs lidenskap for sjømannstatoveringer blir opplagt her). Gjennom kombinasjoner av, og fortolkninger rundt disse ulike referansene, viser Wang vei til de ”poetiske misforståelsene” som ligger i utstillingens tittel - samtidig som hun fremhever likhetene på tvers av uttrykk, linker de sammen gjennom handelsruter og kulturell utveksling med et særlig fokus på ”Silkeveien” både historisk og i dag.

”Eksotiske drømmer” refererer til hvordan Wang som barn ble fortalt myter om Norden, og hvordan hun senere, da hun flyttet til Norge, ble konfrontert med en helt annen virkelighet, samtidig som hun fikk anledning til å se sitt fødeland i nytt lys - på avstand. Eksotisme er et resultat av vår oppfatning av ulikheter eller ‘de andre’. Det oppstår i alle verdenshjørner, og blir skapt over tid gjennom de løpende prosessene med å konstruere våre egne narrativer, samtidig som vi forestiller oss, relaterer oss til og fortolker andres kulturer. Gjennom utstillinger og performancer, påminner Wang oss om at kulturene vi skaper og forestillingene vi projiserer på andre, eksisterer som en pågående utveksling frem og tilbake. Med utgangspunkt i Kina og Norge, som eksempler, bruker hun sin kunst til å bygge bro mellom kulturer og skape dynamiske dialoger.

Da Wang flyttet til Norge i 2014, for å starte på masterprogrammet ved kunstakademiet i Bergen, kom hun til en keramikkavdeling under full omveltning; sammenslåingen av fagområdene på tvers av institusjonen medførte at Keramikk ikke lengre var et selvstendig studium, selv om verkstedet fremdeles var tilgjengelig. Det internasjonale keramikkfeltet hadde allerede vært gjennom en periode med store endringer, der den samtidige håndverkstradisjonen gikk i en stadig mer konseptuell retning og samtidskunsten fordypet seg mer og mer i det materielle og håndverksmessige. Med seg fra sin utdannelse i Kina hadde Wang en sterk bevissthet om tradisjoner i sitt fagfelt, og i Norge ervervet hun en entusiasme for å appropriere, omvandle og videreutvikle kunnskapen om - og holdningen til - porselenet. Hun fant nye veier ‘å styre skuta’ i disse nye farvann, og posisjonerte seg raskt i midten av en  pågående diskurs rundt det moderne kunsthåndverket.

Wangs arbeider i porselen har ledet til, og blitt brukt i, en serie med ‘middags-performancer’ hvor hun låner tematikk og estetikk fra 1600-tallets Flamske stilleben. Disse maleriene inkluderte ofte ekstravagant tildekte langbord, rikt dekorert med luksuriøse tekstiler, blomsteroppsatser, store kandelabrer, porselensservise, krystallglass og sølvbestikk. I Wangs installasjoner er det i tillegg lagt til en overflod av forskjellig ‘eksotisk’ mat med krydder fra alle verdenshjørner, som med sine ulike dufter blandes sammen og fyller rommet. Hun skjenker deg gjerne rødvin fra en av sine hjerteformede porselensfontener mens pensjonerte sjømenn fremfører sjantier og dikt fra sine dager da de reiste verden rundt på handelsfartøy. Publikum inviteres til å spise og drikke, slik at det gradvis fremtrer overraskende og svært ornamentale symboler på det blå-hvite dekketøyet. Slik blir forbindelsen mellom hennes verk i porselen og sjømennenes tatoveringer av havfruer, pin-up girls, seilskip og ankre, åpenbare. Utvekslingen av kultur, mat, religion og ideer ligger nedfelt i handelsrutene; i Wangs performance-middager blandes dette på surrealistisk vis når gjestene deler sine historier og fortellinger i fellesskapet som oppstår rundt middagsbordet. Med disse installasjonene kommuniserer Wang med alle våre sanser slik at informasjon sendes direkte til vårt limbiske system, og gir derigjennom publikum en helt direkte opplevelse av hennes konsept og påstander.

Exotic Dreams and Poetic Misunderstandings - The Silk Roads er Wangs mest omfattende utstilling til nå og hennes første separatutstilling i Norge. Under forberedelsene har hun arbeidet fra sitt studio i porselensbyen Jingdezhen, Kina, og i sitt midlertidige studio ved kunstneroppholdet 1400o i Porsgrunn, og skapt arbeider som forener ulike typer leire, glasurer og andre materialer, slik som gull, som har sitt opphav langs den historiske maritime Silkeveien.

ELEMENTER

Kunsthall Grenland er lokalisert i Porsgrunn, i Telemarks regionen, med et rikt geologisk mangfold med en historie som strekker seg over en milliard år tilbake i tid. Området er delvis plassert på det man kaller for det norske grunnfjellet, som hovedsakelig består av granitt og gneis. Deler av Porsgrunn ligger på restene av en gammel havbunn som en gang ble dannet sør for ekvator - et potensielt svimlende faktum. Her finner vi sandstein, skifer og kalkstein med et rikt organisk innhold, som har lagt grunnlaget for flere industrier i området. Kalksteinen, som en gang ble formet i sjøbunnen av tropiske hav (vakre bevis finnes i form av fossile sjødyr), brukes i dag blant annet i produksjon av sement, plast, papir og tannkrem.

Lengre nord for Porsgrunn ligger stedet Åmot (i Modum, Buskerud), der kobolt la grunnlaget for en lukrativ industri i årene mellom 1776 og 1848 (med redusert produksjon frem til 1898). Kobolt var på den tiden mer verdifullt en sølv, og Blaafarveværket eksporterte opp mot åtti prosent av verdens kobolt, til land så langt unna som Kina. Kobolt ble brukt til å bleke papir, og de blå pigmentene ble også priset for sin intense farge som ble brukt i glass- og porselensproduksjon fordi den egnet seg til å tåle de høye temperaturene som kreves i disse produksjonsprosessene. Da gruvene ble lagt ned var det delvis på grunn av den økende konkurransen fra produsenter av syntetisk ultramarin, som ble oppfunnet i 1826 og som da erstattet store deler av etterspørselen for kobolt.

Et annet sted med stor relevans for Wangs installasjon er den kinesiske småbyen Gaoling i provinsen Jiangxi. Direkte oversatt betyr Gaoling ‘høyås’, og området hadde en rik forekomst av hvit leire og fra denne kommer kaolin (fra Gaoling) –leiren fra. I dag brukes mineralet kaolinitt hovedsakelig for å gi et blankt preg på flere typer papir. Det brukes også i kosmetikk og tannkrem, og kan i følge medisinsk praksis inntas for å roe en urolig mage. Den er nok best kjent for å være en av bestanddelene i porselensleiren, og det var i Gaolings naboby Jingdezhen at porselensproduksjonen først oppstod og fremdeles blomstrer i dag.

Det er fort gjort å bli overveldet av tanken på hvordan universets råvarer kan spores tilbake til stjernene i galaksen, og hvordan de gradvis har utviklet seg, endret karakter, og formgitt vår planet. Og hvordan, i nærmere tid, utvinningen av dem livnærer omfattende industrier som påvirker og forandrer hele samfunn. Råstoffene sirkulerer fortløpende gjennom stadig skiftende handelsruter, alt ettersom hvordan våre bruksområder og vaner endres, eller ettersom verdensøkonomien svinger. Bruken av ulike råstoffer endres også sammenhengende med menneskelige innovasjoner, teknologiske oppfinnelser og fremskritt, og det henger sammen med klimaendringer. Det er fremdeles relevant å spørre: Hvor får vi dem fra, hva bruker vi dem til, og hvordan passer de inn i vår økonomi?

KOBOLTBLÅ

La oss ta en nærmere kikk på et av de kjemiske elementene som er sentralt for Lin Wangs arbeider, som også er et av universets byggeklosser. Kobolt, som tidligere ble utvunnet på Åmot, finnes ikke som et fritt element, men sammen med andre mineraler i jordskorpen. Det periodiske systemet slik vi kjenner det i dag, ryddig oppdelt i rader og kolonner, ble utviklet av vitenskapen i en periode på over tre hundre år. Den svenske kjemikeren Georg Brandt har fått æren av å ha oppdaget kobolt i 1735; det nye ”halvmetallet” ble listet i denne oversikten med symbolet Co og atomnummer 27.

Koboltmalm, et biprodukt av kobber og nikkel, er vanskelig å utvinne og smelteprosessen er komplisert. Dette er en av grunnene til at det ble hetende kobold etter mytiske skapninger man trodde levde under jorden. Overtroiske gruvearbeidere trodde disse ånder lurte dem til å grave ut verdiløs malm som brant i huden når man tok på dem. Middelalderens gruvearbeidere anklaget dem for de giftige og problemfylte egenskapene til arsenisk koboltitt og smaltittmalm, som forurenset de andre utvunnede elementene. Noen påstod at koboldskapningene var eksperter på gruve- og metallarbeid, og at man alltid kunne høre de grave, hamre og spa under jorden. Noen fortellinger hevdet at koboldene levde i steinen, slik mennesker lever i luften.

Fargen blå fikk en spesiell betydning i historien til den kinesiske keramikken under Tang-dynastiet (618-907). I det niende århundre gikk kinesiske håndverkere bort fra Han-blåfargen som var blitt benyttet i århundrer og begynte å bruke koboltblå. Koboltmalm ble i begynnelsen importert fra Persia, der den var en sparsom vare og kun ble benyttet i begrenset mengde. Særlig i dynastiene Yuan (1279-1368), Ming (1368-1644) og Qing (1644-1911) bestemte forskjellige typer koboltmalm og ulike påføringsmetoder de særegne nyansene av blå som syntes på det blå-hvite porselensgodset. Fat og vaser ble formgitt, tørket, malt med pensler, dekket med klar glasering og brent på høye temperaturer.

Lin Wang kopierer og gjenskaper disse oppskriftene og fremgangsmåtene. Hun bruker Smalt-blå fra Yuan-dynastiet, Xuanwu-blå fra Ming-dynastiet, Kangqian-blå fra Qing-dynastiet, og i tillegg inkorporerer hun signaturblandingen fra Porsgrunds Porselænsfabrik, som er importert fra Tyskland. Disse distinkte pigmenttypene av koboltblå, oppdaget, forhandlet og benyttet på så mange ulike steder og over så lang tid, samles nå i Wangs fengslende, omfattende porselensinstallasjon, der de skaper vibrerende forbindelser på kryss av de ulike tidsepokene.

HVITT GULL

Porselenet ble oppdaget av mennesker i det eldgamle Kina, som først identifiserte et eksepsjonelt hardt og solid materiale som ble liggende igjen i bunnen av sine utendørs leirbål, som et nyttig bygningsmateriale. Ved å blande og brenne lokale leiretyper, begynte de å lage enkle krukker og skåler. Som en følge av den kreative eksperimenteringen i årene som fulgte, ble porselenet etterhvert mer og mer hvitt i fargen. For to tusen år siden, under det Østlige Han-dynastiet (25-220), må porselenet vært nesten glassklart i fremtoning. Under Tang-dynastiet (618-907) som fulgte senere, ble skikken med tedrikking populært. Porselensgods, som nå inkluderte tekopper, ble fremvist langs hele den nordlige Silkeveien, som hadde sin begynnelse i Xi’an og strakk seg langs hele Hexi-korridoren.

Porselen forblir et imponerende materiale selv i dag. Opphavet til det europeiske navnet, porcelain på engelsk, kommer fra det gamle italienske porcellana (kauriskjell) på grunn av likheten med skjellets overflate. Porselen refereres til i enkelte engelskspråklige land også som china eller fine china. Utover på 1300-tallet ble porselen eksportert i store mengder til Europa der det ga opphav til en rekke imitasjoner som ble kjent som Chinoiserie (som ble en egen stilform innen europeisk kunst). Tidlig på 1500-tallet, etter at Portugal hadde etablert handelsruter til det fjerne østen og begynte kommersiell handel med Asia, begynte kinesiske pottemakere å produsere objekter spesielt rettet mot eksport til vesten, og porselen strømmet inn i Europa i stadig større mengder.

Ettersom handelen økte, så utvidet også etterspørselen i Europa seg etter mer velkjente gjenstander, slik som krus, sausekanner og lysestaker. Dette var former som var ukjente i Kina, så prototyper ble sendt til kinesiske håndverkere for å bli kopiert. Denne produksjonen la til rette for en type kulturell transaksjon mellom det fjerne østen og Europa, basert på tilegnelse av nye fysiske modeller som ble påført utvalgte europeiske og/eller kinesiske mønstre. I denne utvekslingen gjorde man lite for å fostre kulturell og sosial innsikt. Et tidlig eksempel på eksportert porselen er en vannkanne dekorert med Portugals kongelige våpenskjold; skjoldet, derimot, er malt opp ned - noe som gjenspeiler det ukjente for kineserne ved symbolene til sine nye handelspartnere.

Nederlenderne involverte seg aktivt i handelen med Kina, og på 1600-tallet importerte de millioner av kinesiske porselensobjekter. Med utgangspunkt i porselenet fra Jingdezhen, skapte nederlandske håndverkere sin egen unike keramikk. Utover på 16- og 1700-tallet utviklet keramikk fra Delft seg til å bli kjent verden over, og ble fremhevet som et typisk nederlandsk produkt. Den første Delfts blå keramikken var derimot kopier av det tradisjonelle blå-hvite porselenet skapt i Jingdezhen. Den nederlandske keramikken ble ikke laget av typisk porselensleire, men av en leire dekket av et tynt lag glasur etter å ha blitt brent, og oppnådde en enestående popularitet. Da produksjonen var på sitt høyeste, var det trettitre keramikkfabrikker i Delft. Av disse er det i dag bare én igjen, Royal Delft, som fremdeles holder en stor produksjon.

Med oppblomstringen av flertallige keramikkfabrikker i Europa, begynte etterspørselen etter det kinesiske eksportporselenet å synke, og over i andre halvdel av 1700-tallet var handelen i stor nedgang. Porselensindustrien fant også veien til Porsgrunn, der Porsgrunds Porselænsfabrik ble etablert i 1885. Porsgrunnselven og den allerede eksisterende sjøfartshandelen ga mulighet til å importere råvarer og eksportere ferdige produkter. Materialene kvarts og feltspat kunne man finne i nærområdene, og kaolin og kull kunne man få levert med skip. Med disse komponentene, kunne Porsgrunds Porselænsfabrik produsere sin egen leireblanding. Porselen hadde vært en luksuriøs handelsvare på 1700-tallet, men sosiale reformer og en høyere levestandard på 1800-tallet førte til en sterk etterspørsel fra andre samfunnsklasser. Byen Porsgrunn var gunstig plassert for å kunne levere til et voksende marked både i Norge og Sverige, og fabrikken vant fort ry for sin gode kvalitet og unike design, som også inkluderte det blå-hvite stråmønstrede serviset. Etterhvert som fabrikken ble større, ble unge menn i byen konfrontert med to svært kontrastfylte yrkesvalg som begge tilbød et potensiale for økonomisk gevinst; enten som seiler til sjøs eller fabrikkarbeider på Porsgrunds Porselænsfabrik - et moment i tiden som markerte en overgang mellom to epoker, og som virkelig kom til å farge regionens identitet og ligger iboende i historien til mange generasjoner av byens borgere. (Porsgrunds Porselænsfabriks logo er jo også et blått anker).

Men det å produsere porselen har aldri vært enkelt. Det krever stor presisjon, og hvert trinn i fremgangsmåten må gjennomføres feilfritt. Det kan være vanskelig å forestille seg når man holder et porselensobjekt, den lange prosessen som ligger bak. Metoden inneholder mange stadier; fra utvinningen av materialet, perfeksjoneringen av blandingsforholdet mellom komponentene, slik som kaolin og vann, tillaging av støpeformene (som må produseres ca. tyve prosent større for å ta høyde for krymping), etterbehandlingen etter første fyring i ovnen og påføring av tilpassede glasurer, farger og mønstre. Så kommer den fryktede siste ‘alt eller intet’ brenningen, med varme opp til 1400 grader, hvor noe enten sprekker eller man står igjen med et perfekt resultat. Ferdigstilt er porselenets egenskaper lav permeabilitet og elastisitet, en betydelig styrke, hardhet, holdbarhet, hvithet, klarhet og klang, samt en høy motstand mot kjemiske angrep og brå endring i temperatur.

“MADE IN CHINA”

I dag skjer mesteparten av den norske porselensproduksjonen i utlandet. I storhetstiden for Porsgrunds Porselænsfabrik hadde fabrikken over fem hundre ansatte, og den forble en av distriktets største og viktigste selskaper frem til 1990-tallet. Noe porselen blir fremdeles produsert i Porsgrunn, og fabrikkens karakteristiske stråmønster i koboltblått males fremdeles for hånd av lokale spesialister. Men produksjonssteder som dette, sammen med Blaafarveværket i Åmot, blir i stadig større grad omgjort til museer og turistdestinasjoner, og viser til et skifte mot en situasjon der serviceindustrien er den dominerende forretningsmodellen.

Det faktum at de fleste ting vi eier blir produsert andre steder er foruroligende, fordi det blant annet fører til at vi mister kontakten med de materialene vi omgir oss med og som utgjør dagliglivets gjenstander, slik som tekopper, klær, og til og med smarttelefoner. Vi vet ikke lengre hvor ting kommer fra, hvem som laget dem, eller hvor lang tid de tok å komme frem til oss. La oss gå tilbake til kobolten; som metall har det helt unike magnetiske egenskaper og er dermed en essensiell del av moderne teknologi, hvor det brukes for eksempel i mobiltelefonbatterier. Rundt åtti prosent av all kobolt utvinnes i dag i Kongo i Afrika, der Kina har sikret seg et grep om tilgangen gjennom sine enorme investeringer i regionens infrastruktur, som en del av deres One Belt and Road-Initiative, også kjent som Den Nye Silkeveien. Mer enn før assosieres kobolt med konflikt, barnearbeid og uetisk produksjon, lik så mange andre av de råmaterialene vi importerer og har gjort oss helt avhengige av.

En gruppe forskere arbeider for øyeblikket med å kartlegge kritiske mineraler og metaller i Europa, for å finne ut hvor/om de kan utvinnes nærmere oss, og den eventuelle vinningen i dette. Vi kan derfor ikke utelukke muligheten for at kobolt og andre mineralbaserte gruvedrifter returnerer til Norge i fremtiden, ettersom teknologiene stadig skifter, og klimaendringer fortsetter å påvirke etterspørselen, samt verdensøkonomien, vår etikk og oppførsel.

ENDREDE OPPFATNINGER

Porselensgods er en sentral bestanddel i den lange beretningen om historisk global handel; den bringer fortid og nåtid sammen, gjennom sine bestanddeler og referanser. Materialene, glasurene, verktøyene og prosessene forblir uendret, men forståelsen av porselenet har alltid vært i forandring. Lin Wang, som så mange andre håndverksbaserte kunstnere, tilbyr et alternativ til de masseproduserte objektene, og ved å tenke på nytt omkring det ‘å se’ og det ‘vi vet’ – påvirket av vår tilstand av kolonialisme og globalisering - gir hun sterke argumenter for porselenets fortsatte relevans.

Handelsruten langs den maritime Silkeveien var en reise til sjøs fra det kjente til det ukjente; det var her sivilisasjonen selv hadde sin begynnelse, hvor verdens religioner ble født og slo rot, og hvor språk, ideer og sykdommer ble spredd. Det var her imperier ble tapt og vunnet. Det var - og er det i nye varianter fremdeles - verdens nervesystem. Den stadige fremveksten av Kina som en global supermakt, med sin ambisiøse Nye Silkevei, åpner for uante vilkår for global handel og utveksling. Slik den menneskelige anatomi forklarer hvordan kroppen fungerer, så vil en bedre forståelse av disse nye nettverk og infrastrukturer også lede til en økt forståelse av den verden vi bebor.

© Randi Grov Berger 2019